Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 4 2012Tilbake til artikkeloversikt

Norges Banks rolle under bankkrisen

TrondGramHistoriker, rådgiver i LO

Det er 20 år siden staten tok kontroll over landets største banker i 1980- og 90-tallets bankkrise. Men selv om Norges Bank har en sentral rolle i finansielle kriser, sentrerte det meste av arbeidet med krisen rundt Finansdepartement og Statens banksikringsfond. Norges Bank var i liten grad involvert. Norges Banks rolle endret seg i løpet av krisens gang. Fra aktiv medvirkning i krisens første år, til en mer passiv rolle i krisens siste år. I denne artikkelen vil jeg undersøke hvilken rolle sentralbanken hadde i prosessen, og hvordan rollefordelingen endret seg i løpet av krisen.

1. ET TREHODET TROLL

Denne artikkelen skal ikke se på årsaker til bankkrisen, men for sammenhengens skyld kan det være nyttig å rekapitulere noen av hovedtrekkene. Bankkrisen utviklet seg gradvis fra midten av 1980-tallet. Skattesystemet ga en realrente lik null, på tross av et høyt rentenivå. Skånland (2004) skriver at kapital fra utlandet samtidig sørget for at det ble lett å finansiere en stigende kredittetterspørsel. Det fant sted en voldsom kredittekspansjon, som i ettertid bidro til å forklare krisen og myndighetene ble i kritisert for ikke å ha gjort nok for å stoppe det. Smith-kommisjonen har vist at det i begynnelsen ikke var noe påtrykk fra Norges Bank eller andre instanser for å dempe kredittekspansjonen. Ser vi på Norges Banks balanse for perioden ser vi at utlån til forretningsbanker økte kraftig, nærmest over natten i 1986. Fra å ligge på et tre og firesifret millionbeløp gjennom 1985 økte utlånet fra mars til april fra 5,9 mrd. til 30,8 mrd. og videre 45,5 mrd. før det stabiliserte seg på vedvarende høye nivåer gjennom hele resten av tiåret.

Løsningen på den norske bankkrisen plasserte seg i en tradisjon av statlig intervensjon i norsk næringsliv. Statlig intervensjon sto sentralt, og i løpet av få år var de største forretningsbankene nasjonalisert. Statens banksikringsfond ble etablert i mars 1991, med en kapital på i første omgang 5 milliarder kroner. I løpet av sommeren 1991 gikk Forretningsbankenes sikringsfond tomt for penger, og da det ble kjent at Kredittkassen var tom for kapital høsten 1991, måtte fondet gi sitt første av mange kapitaltilskudd til norske banker. Totalt 28,6 milliarder kroner ble betalt ut til norske banker under krisen, ifølge Moe m.fl. (2004).

En kan si at bankkrisens jerntriangel besto av Finansdepartementet, Statens banksikringsfond og Norges Bank, med de to første som et slags tohodet troll. Selv om banksikringsfondet var lokalisert i Norges Bank, var fondets rapporteringsplikt overfor departementet, og det var først og fremst i aksen mellom de to institusjonene at bankkrisen fant sin endelige løsning. Men samtidig var fondet, hvis styreleder var tidligere finansråd Tormod Hermansen, i stor grad bemannet med folk fra Norges Bank. Direktør i Finansmarkedsavdelingen i Norges Bank, Jon A. Solheim, ble fondets første forretningsfører. Han ble etterfulgt av direktør og senere visesentralbanksjef i Norges Bank, Jarle Bergo. Harald Bøhn, også han med lang fartstid fra Norges Bank, var rådgiver. Jan Qvigstad, nå visesentralbanksjef, fikk også fartstid i fondet. Derfor er det liten tvil om at selv om sentralbanken som institusjon ikke ble veldig involvert i arbeidet med å løse bankkrisen, var flere enkeltpersoner fra banken sterkt engasjert.

Skyldfordelingen mellom Norges Bank og Finansdepartementet i forhold til årsakene til krisen har vært gjenstand for omfattende diskusjon. Blant annet i Smith-kommisjonen, hvor det kommer frem at Norges Bank ved flere tilfeller ga uttrykk overfor regjeringen om behovet for en stram penge- og kredittpolitikk. Forholdet mellom Norges Bank, Finansdepartementet og banksikringsfondet i prosessen rundt krisehåndteringen har derimot ikke vært behandlet inngående tidligere. Hvilken rolle Norges Bank hadde under kriseløsningen er interessant av flere grunner. Blant annet for å sammenligne med tidligere kriser, særlig på 1920-tallet, da Norges Bank spilte en sentral rolle. At banken ble satt på sidelinjen da krisen ble virkelig alvorlig påkaller også oppmerksomhet. Tross alt er Norges Bank et av myndighetenes fremste organer for regulering av finansnæringen og utøvelse av pengepolitikk.

2. RÅDGIVER FOR MYNDIGHETENE

Det er sentralbankloven som regulerer fordelingen av ansvar mellom Norges Bank og de politiske myndighetene. Ifølge § 2, 1. ledd skal Norges Bank utøve «sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjer som er fastlagt av statsmyndighetene». Saker skal forelegges departementet før banken treffer vedtak av særlig viktighet, og Kongen i statsråd kan treffe «vedtak om bankens virksomhet i form av generelle regler eller pålegg i enkeltsaker». Finansdepartement har med andre ord relativt stor formell instruksjonsmyndighet. Selv om banken ifølge loven hadde anledning til å uttale seg om spørsmål før vedtak ble truffet, sto den ikke fritt til å legge opp sin virksomhet uavhengig av de økonomisk-politiske retningslinjer som var fastlagt av departementet.

Norges Banks rolle er blant annet som rådgiver for myndighetene. I denne funksjonen kan banken ikke «uten videre være bundet av de økonomisk-politiske retningslinjer som banken etter lovens klare bestemmelse skal legge til grunn for sin virksomhet.» Den har mulighet til å kritisere de retningslinjene som blir lagt. Dette fikk banken og sentralbanksjefen kritikk for av Smith-kommisjonen, som påpekte at det ikke var gitt at Norges Bank og sentralbanksjefen oppfylte denne delen av sine lovpålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte under ekspansjonsperioden på 1980-tallet. Dokumentasjonen av den løpende kontakten mellom Norges Bank og Finansdepartement ga ikke inntrykk av at «sentralbanken i brevs form eller på møter tok aktivt til orde for å bremse tilførselen av likviditet vinteren og våren 1986 for derigjennom å tvinge frem en renteoppgang». Kritikken var stort sett i en generell og prinsipiell form. Dette var kritikk som kom frem i ettertid av hvordan Norges Bank hadde håndtert sin rolle i forkant av bankkrisen. Dette var også behandlet i Lie og Venneslan (2010), som viser til et utspill Skånland hadde i Arbeiderbladet om at Norges Bank ikke kunne heve renten, fordi den fortsatt var politisk bestemt. Dette utspillet vakte «betydelig irritasjon» i Finansdepartementet.

3. KRISELØSNINGEN PÅ 1920-TALLET

Norges håndtering av bankkriser har endret seg mye de siste 160 årene. Jeg skal ikke her gi en detaljert innføring i norske finanskriser gjennom historien, men det kan være nyttig å se på historien for å sette Norges Banks rolle i krisehåndteringen av bankkrisen, og særlig de to siste årene, i et perspektiv.

1920 ble begynnelsen på en lang periode med økonomisk uro i Norge, og resten av verden, med den såkalte paripolitikken og bankkriser som dramatiske høydepunkt. Hanisch m.fl. (1999) viser til at beslutningen i 1920 om å ta kronekursen tilbake til den gamle gullverdien – førte til en nedtur som rammet norsk økonomi hardt med deflasjon som resultat og som i særlig grad kom til å ramme bankene. Norges Bank, under ledelse av sjefdirektør Nicolai Rygg, stod for den praktiske gjennomføringen av politikken, som i ettertid har vært nøye behandlet av historikere og økonomer. Paripolitikken førte til store omstillingsvansker for bedriftene, men politikken med å føre kronen tilbake til det gamle pariet ble likevel ført gjennom store deler av tiåret. Resultatet for bankene var tildels katastrofalt. Krisen på 1920-tallet hadde flere likhetstrekk med den utviklingen som ledet opp til bankkrisen fra 1988–1993. I de gode tidene før og under første verdenskrig hadde bankene økt sitt utlån kraftig, men da pilene igjen pekte nedover fra 1920 – og næringslivets inntekter sank – fikk låntakerne problemer med å betale renter og avdrag. De første bankene ba Norges Bank om krisehjelp alt i 1920 og i årene som fulgte skulle stadig flere banker ta turen til sentralbanksjefen for å be om støtte til å opprettholde driften. Skånland (1967) skriver at Norges Bank hadde ansvar for bankstøttepolitikken som i mange tilfelle hadde «form av innskott, men i realiteten dreide det seg like fullt om lån. I årene 1920—1923 skjedde det således en omfattende låneyting fra Norges Bank til forretnings- og sparebankene.» Støtteinnskuddene var i realiteten for små og en rekke banker kom i krise våren 1923, på et tidspunkt som de internasjonale konjunkturene var på vei oppover.

For å unngå de følger konkurser ville ha ble bankene ved lov av 1923 gitt anledning til å søke om å komme under offentlig administrasjon. Norges Bank foreslo en ny administrasjonslov, som ble vedtatt i mars 1923. Knutsen (2007) påpeker at hensikten var å gi solvente banker som manglet likviditet et pusterom. I denne het det at en bank som ble satt under offentlig administrasjon mer eller mindre kunne fortsette sin virksomhet som før. Hensikten med loven var å stabilisere situasjonen for å hindre et alvorlig sammenbrudd i banknæringen. «På lengre sikt virket den muligens stabiliserende, men på kort sikt var den ingen stor suksess,» skriver Hanisch m.fl (1999). Loven virket mot sin hensikt fordi innskyternes midler ble bundet. Og i løpet av kort tid fant det sted en dramatisk tillitssvikt overfor forretningsbankene. Flere av dem opplevde faren for innskyter-run, som stilte et ytterligere press på bankene. Femten banker ble satt under offentlig administrasjon bare i løpet av april 1923 og fra 1921 til mars 1923, da administrasjonsloven ble vedtatt, i alt var 47 banker som fikk offentlig støtte (Knutsen, 2007). I årene etter at administrasjonsloven ble vedtatt, og frem til 1928 ble 47 aksjebanker og 19 sparebanker satt under offentlig administrasjon. I motsetning til under krisen på 1980- og 90-tallet, da et eget organ for håndtering av bankkrisen etter hvert ble etablert, var det altså Norges Bank som sto for kriseløsning på 1920-tallet og i mange tilfeller satt daværende sjefdirektør Nikolai Rygg med hånden på rattet. Det gjorde ikke sentralbanksjef Hermod Skånland i like stor grad da krisen kom rundt 60 år senere.

På mange måter var det Norges Bank som spilte Statens banksikringsfonds rolle under krisen på 1920-tallet. Administrasjonsloven som jeg omtaler ovenfor gjorde at bankene kunne fortsette sin virksomhet under Norges Banks styre. Loven var i stor grad Norges Banks verk. Ifølge Rygg (1950) hadde man ført en politikk med rekonstruksjon av krisebanker, men det var i ferd med å mislykkes. Eneste løsning var derfor å la mange banker gå til konkursbehandling. Det var en løsning som for Rygg var «meget skremmende.» Det eksisterende regelverket passet ikke for å avvikle eller berge banker, og private banker hadde ikke evne eller vilje til å finansiere rekonstruksjon av krisebanker. Et alternativt forslag med tvunget akkord særlig for banker ble utarbeidet, men dekket ifølge Norges Bank ikke behovet. Sentralbanken foreslo at det ble etablert en ordning hvor bankene fikk offentlig beskyttelse mot pågang av kreditorene og hvor bankene til en viss utstrekning kunne fortsette sin virksomhet (Rygg, 1950). Et forslag om at Finansdepartementet skulle oppnevne administrasjonsstyre og kontrollkomité ble avvist, det ble Norges Bank som fikk denne oppgaven.

De første støtteaksjonene for krisebanker på 1920-tallet skjedde uten statens medvirkning, men i regi av de private bankene og sentralbanken. Det var fra Norges Bank forslaget om statlige støtteinnskudd i private banker kom i 1921, for å sette bankene i stand til å møte forbigående likviditetsvansker. Knutsen (2007) skriver at det var en «utbredt oppfatning» om at staten tok på seg urimelig lite garantiansvar i forbindelse med forsøk på å redde Centralbanken for Norge våren 1922. Finansdepartementet sto i bakgrunnen.

En interessant forskjell mellom kriseløsningen på 1920-tallet og kriseløsningen på 1990-tallet er bankvesenets natur. Norske banker hadde på 1920-tallet begrensede grenseoverskridende operasjoner. Det var ikke tilfellet på 1980- og 1990-tallet. Da hadde norske bankers finansiering i økende grad blitt basert på innlån fra utenlandske banker. Særlig gjaldt dette de tre største forretningsbankene, som hadde en vekst i gjeld til utlandet i forhold til veksten i den totale forvaltningskapitalen på 37,1 prosent fra 1983–87. Det var særlig bankenes låneopptak i utlandet som muliggjorde den raske ekspansjonen. Forskjellen er stor hvis vi sammenligner med 1920-tallet og ser på fordringsbalansen til forretnings- og sparebankene i 1920, da de første krisetegnene i banksektoren kom. Ifølge Skånland (1967) var fordringene til publikum på 5266 millioner kroner, mens fordringene til utlandet var på 309 millioner kroner av et totalbeløp på 7135 millioner kroner. Hensynet til utenlandske banker var med andre ord på langt nær like sterkt på 1920-tallet, som på 1980- og 1990-tallet, hvor store deler av finansieringen til de største forretningsbankene var ansvarlige lån fra utenlandske banker.

4. KRISEN I SPAREBANKEN NORD-NORGE

Før det ble en systemkrise og Statens Banksikringsfond ble etablert som kriseløsningsredskap, var Finansdepartementets rolle i krisearbeidet relativt tilbaketrukket. Unntaket var kriseløsningen for Sparebanken Nord-Norge, der premissene og rollefordelingen mellom sikringsfond, Kredittilsyn, Norges Bank og departementet for håndtering av bankkriser ble trukket mer konkret opp av Stortinget enn tidligere. Selv om denne klargjøringen ikke avvek fra Norges Banks faktiske medvirkning i de andre krisetilfellene i 1987–89, fjernet Stortingets vedtak i 1989 all uklarhet om Norges Banks rolle; for eksempel om sentralbanken kunne gi «subsidierte» lån til problembanker – noe som nok hadde vært tilfelle ved sentralbankens medvirkning til fusjonsløsninger i 1970-årene og i begynnelsen av 1980-tallet.

Under krisen ga Norges Bank likviditetslån på særlige vilkår til enkelte finansieringsforetak, såkalte S-lån. Renten var som oftest til markedsvilkår, definert som gjeldende D-lånsrente. Sparebanken Nord-Norge fikk blant annet lån i 1988/89 som innebar en neddiskontert inntektsstøtte på 200 millioner kroner, og nedskriving av et lån på 500 millioner kroner. Inntektsstøtten ble gitt som ledd i en oppkapitalisering av banken sammen med Sparebankenes sikringsfond. I ettertid ble det fremhevet av Finansdepartementet at dette kunne representere en aktiv anvendelse av statens midler som burde behandles i Stortinget på forhånd. Gerdrup (2004) viser til at i stortingsmelding nr. 24 (1989–90) skrev departementet at en lærdom av dette var at ved «eventuelle fremtidige krisesituasjoner i norske banker vil Finansdepartementet legge til grunn at lovens ordinære system følges. Departementet viser til de ordninger som er etablert gjennom sikringsfondene.» Finanskomiteen sluttet seg til dette i sin oppfølging i Innst. S. nr. 90 (1989–90). Denne saken belyses ikke i Smith-kommisjonens utredning, og i liten grad i Lie og Venneslan (2010), som skriver at disse utlånene Norges Bank hadde til bankene i krise gjorde at «staten ble stående i en svak forhandlingssituasjon overfor sikringsfondene som formelt var en egen juridisk enhet kontrollert av bankene, eller deres foreninger.» Ingen har sett på hvilke vurderinger Norges Bank gjorde i denne saken.

Finanskomiteens behandling ble kommentert i et notat fra Økonomiavdelingen til politisk ledelse våren 1990, hvor det ble påpekt at Norges Bank kom i en kreditorposisjon som en følge av sentralbankens oppgave som bankenes bank, altså «lender of last resort», eller långiver i siste instans, som innebar en tilførsel av likviditet når markedet ikke ga dette:

«Norges Banks andel av likviditetstilførselen til bankene er meget høy, og det innebærer at dens kreditorposisjon er meget utsatt. Dette har vist seg å få den betydning at Norges Bank er blitt engasjert ut over lender of last resort-funksjonen slik denne er avgrenset på generelt grunnlag, jf refinansieringen først av Sparebanken Nord i 1988 og senere den fusjonerte Sparebanken Nord-Norge i 1989.»

Dokumentet fortsatte med en utgreiing om at både de to private sikringsfondene og Norges Bank var i en slik stilling at det måtte vurderes om de skulle ha «oppgaver i soliditetstilsynet eller virkemidler i forhold til krisebanker i debitorposisjon». Det ble argumentert for at flest mulig av funksjonene burde samles i Kredittilsynet, fordi hverken sentralbanken eller sikringsfondene burde gis virkemidler i lovgivningen utover det som fulgte av deres eventuelle kreditorposisjon. Det engasjementet man hadde i de to nordnorske bankene Tromsø Sparebank og Sparebanken Nord – og senere Sparebanken Nord-Norge – ga retningslinjer for fremgangsmåten man kom til å velge for engasjement sammen med Statens banksikringsfond.

Det var klart at Norges Bank ikke var en institusjon med adgang til å bevilge statsmidler. Hvis det offentlige skal inn med penger i bankene, er det bare en vei, nemlig at regjeringen fremmer forslag overfor Stortinget. Norges Bank skal ikke bidra med soliditetsstøtte til bankene, men kun med likviditetsstøtte. Hvorfor gikk så Norges Bank inn med så mye midler, som i ettertid ble ansett som statsstøtte, noe banken i utgangspunktet ikke har anledning til å gjøre? Kjell Storvik, som på den tiden var visesentralbanksjef, fortalte om Norges Banks inngripen i en samtale drøyt 20 år etter.

«Det var en helg i november 1988 det forelå dramatiske rapporter fra Sparebankenes sikringsfond om situasjonen i Tromsø Sparebank. Forholdene var så alvorlige at banken ikke ville kunne åpne mandag hvis ikke ekstraordinære tiltak ble iverksatt. Det var møtevirksomhet gjennom helgen med representanter for Kredittilsynet, Norges Bank, Finansdepartementet og Sparebankenes sikringsfond. Som ett ledd i løsningen etterga Norges Bank 500 millioner kroner av sin utestående likviditetstilførsel til banken.»

Hvorfor valgte Storvik og Norges Bank å ettergi dette lånet? For Norges Bank var krisen i Tromsø Sparebank, og senere Sparebanken Nord-Norge en akutt situasjon som måtte løses, og det var ikke tid til å ta saken med Stortinget, som ville vært «korrekt tjenestevei» for sentralbanken. Saken ble forelagt for Tormod Hermansen, som på sin side klarerte det med statsråden. Han ga sitt samtykke, men det ble samtidig sluttscenen for enhver diskusjon om at Norges Bank kunne bidra til å redde bankene. «Dette ble vurdert som en sak av særlig viktighet og måtte derfor forelegges departementet. Det ble gjort gjennom departementsråd Hermansen som selv deltok i møtene. Dette var vel eneste og da også siste gang Norges Bank bidro med kapitaltilførsel til en av problembankene.» Finansdepartementet tok deretter en kraftig styring gjennom den senere etablering av Statens banksikringsfond og Statens bankinvesteringsfond.

For myndighetene var det sentrale at Nord-Norge var avhengig av en finansinstitusjon, etter at flere av de store bankene hadde redusert sin virksomhet i regionen. Det var behov for det Storvik karakteriserte som en ad-hoc-løsning, på en situasjon som måtte håndteres der og da. Samtidig er det tydelig at soliditetsproblemene i Sparebanken Nord-Norge la til rette for den arbeidsdelingen som etter hvert ble gjeldende mellom sentralbanken, sikringsfondene og statlige myndigheter under det videre arbeidet med bankkrisen. Karsten Gerdurp viser til at da regjeringen den 14. oktober 1991 sendte ut en erklæring om at Regjeringen ville iverksette tiltak for å sikre tilliten til det norske banksystemet, sendte Norges Bank samme dag ut en pressemelding som understreket arbeidsdelingen:

«Norges Bank viser til den erklæring fungerende finansminister Tove Strand Gerhardsen har avgitt om at Regjeringen vil sette i verk de tiltak som er nødvendig for å sikre tilliten til det norske banksystemet. Videre viser Norges Bank til at det blant de aktuelle tiltak Regjeringen vurderer, er tilførsel av midler til Statens Banksikringsfond. Dette vil gi grunnlag for at fondet kan styrke kapitalen i Kreditkassen med sikte på at banken kan oppfylle lovens krav til egenkapital. På denne bakgrunn vil Norges Bank fortsatt sikre tilstrekkelig likviditetstilførsel til Kreditkassen og det øvrige banksystem.»

Det ville kun skje etter at Finansdepartementets forlengede arm, Statens banksikringsfond, hadde sikret soliditeten i Kreditkassen. Norges Bank understøttet dermed regjeringens politikk. Den aktive støttepolitikken som banken hadde drevet med 60 år tidligere, var forlatt forlengst. Ved flere senere anledninger kan det virke som om Norges Banks rolle nærmest begrenset seg til å berolige markedene med likvidtetserklæringer. Det skjedde blant annet da kredittforetakene fikk problemer i april 1991, hvor en uttalelse fra Norges Bank kan ha bidratt til å berolige markedene og begrense behovet for ytterligere lån. Det skjedde igjen høsten 1992. Gerdrup (2004) viser til en uttalelse fra Norges Bank til Finansdepartementet i forbindelse med Smith-kommisjonens gjennomgang av bankkrisen, hvor banken skriver: «Skulle det oppstå en situasjon der selve det finansielle systemet er truet, vil Norges Bank, i samråd med andre myndigheter, vurdere behovet for, og om nødvendig iverksette, tiltak som kan bidra til å befeste tilliten til det finansielle systemet.» Det er klart at tilførsel av ekstra likviditet er en av Norges Banks virkemidler i en situasjon hvor den finansielle stabiliteten er truet, men rollen som tilfører av nødlikviditet ble utøvd i nært samarbeid med Finansdepartementet.

5. EN SENTRALBANK I BAKGRUNNEN

Hvorfor var det slik at Norges Bank var så mye mer i bakgrunnen under 1980- og 90-tallets bankkrise enn tilfellet var på 1920-tallet? Det kommer blant annet frem i Lie og Venneslan (2010), som i sin gjennomgang av bankkrisens tidlige år skriver at 1990 var det viktigste året for Finansdepartementets krisehåndtering: «Da ble de sentrale premissene lagt for det turbulente året 1991, og de ble lagt uten særlige innspill fra institusjoner som Kredittilsynet og Norges Bank.» Heller ikke en gjennomgang av hovedstyrets protokoller fra denne perioden viser noen spor etter konkrete råd fra Norges Bank til departementet i forbindelse med krisearbeidet. Sentralbanken var ikke mye til stede i dette arbeidet. Fraværet av innspill til krisehåndteringen fra sentralbanken til Finansdepartementet i sistnevntes arkivmateriale om bankkrisen kan være talende.

Kan man kanskje argumentere med at Nicolai Rygg var en sterk sjefdirektør, en mann med «sterke overbevisninger», for å bruke statsviter Bent Sofus Tranøys ord (Tranøy, 2001)? Hans mål var først og fremst å få kronen tilbake til pari kurs i forhold til gull, selv om det betydde forsakelse. På den annen side var Hermod Skånland ingen svak sentralbanksjef, han hadde en sentral plass i norsk samfunnsliv, og særlig i skjæringspunktet mellom økonomi og politikk, lenge før han ble sjef for Norges Bank. Forklaringen må dermed finnes andre steder.

1920-tallets Norges Bank styrte etter sentralbanksloven fra 1892, som var relativt uavhengig, med makt sentralisert i direksjonens hender. Gunhild Ecklund viser i sin doktorgradsavhandling fra 2008 at på tross av politiske ambisjoner om å kontrollere sentralbanken, ga den liberale sentralbankloven av 1892 Norges Bank ekstensiv operasjonell autonomitet. Denne loven forble nærmest uforandret frem til midten av 1980-tallet (Ecklund, 2008). For Norges Bank endret denne relative uavhengigheten seg utover 1900-tallet og krisen som rammet norsk økonomi i 1930-årene førte også til endringer i synet på økonomisk politikk. Erfaringene med paripolitikken blir dratt frem som en viktig årsak til det og med Stortingets støtte traff regjeringen etter 2. verdenskrig stadig flere beslutninger som etter loven var sentralbankens oppgave. Ifølge Skånland (2004) ble det starten på tiår med mindre selvstendighet og erfaringene fra forsøkene på å komme tilbake til gullstandarden var en «viktig årsak til den sterke motstand det gjennom resten av århundret har vært mot at sentralbanken på selvstendig grunnlag skulle treffe pengepolitiske beslutninger, uten å være underlagt de politiske myndigheters løpende kontroll». Nå er Norges Banks posisjon i pengepolitikken i seg selv ingen målestokk for dens uavhengighet i bankkrisearbeidet, men det gir en god indikasjon på bankens generelle handlingsrom.

Bent Sofus Tranøy beskriver blant annet hvordan Norges Bank hadde håpet at en regimeendring fra Arbeiderpartiet til Høyre i 1981 ville føre til en mer fleksibel bruk av rentene, og kom til og med konkrete forslag til hvordan renten på statsobligasjoner kunne settes, men ble avvist av Finansdepartementet. Et tydelig tegn på at sentralbankens forsøk på litt mer uavhengighet ble avvist av de politiske myndighetene, eller som Tranøy skriver: «[D]et skal legges til at sentralbanken ikke var på sitt aller sterkeste med hensyn til politisk innflytelse på den tiden» (Tranøy, 2000). Bankens prestisje var svekket etter kostnadsoverskridelsene i forbindelse med byggingen av det nye hovedkontoret, og det er «indikasjoner på at Finansdepartementets politiske ledelse ikke holdt høyt av banken». Dette er et inntrykk som får støtte av Jon A. Solheim, som i en samtale i ettertid påpekte at selv om Skånland hadde en sentral rolle ved håndtering av bankproblemene, særlig i begynnelsen, var hans maktpolitiske stilling litt svekket mot slutten av 1980-årene. Det lå en naturlig underordning i Norges Bank i forhold til departementet, som fikk en betydning for forholdet mellom de to institusjonene i løpet av bankkrisen.

Norges Bank var som institusjon ikke sentral i redningsarbeidet i denne perioden, men mange av bankens medarbeidere var det, siden de var med i sekretariatet til banksikringsfondet. Jeg har nevnt både Bergo, Bøhn, Solheim og Qvigstad tidligere i denne artikkelen. Skånland selv var ofte til stede ved deler av møtene når det var snakk om redningsoperasjoner – og hadde gjerne meninger – men kun i en rådgiverrolle. Det bekrefter også Harald Bøhn i en samtale høsten 2009. «Min rolle var som rådgiver. Jeg var Norges Banks rådgiver og mine råd hang sammen med de rådene som Skånland ga. Jeg kjente hans hovedsynspunkter.» Den formelle rollen banken hadde i forbindelse med en oppkapitalisering av en krisebank, var at sentralbanksjefen

– og sjefen for Kredittilsynet – skulle skrive en uttalelse, og det måtte være et samsvar mellom sentralbanksjefens kommentarer og det fondet gjorde. Derfor var det sikret at tilsynet og sentralbanken ble hørt.

6. SIKRET LIKVIDITETSFORSYNINGEN

Norges Banks underordnede stilling overfor Finansdepartementet, og hva det gjorde med sentralbankens rolle – eller manglende sådanne – i krisearbeidet på starten av 1990-tallet bør være ganske tydelig. Men det er samtidig viktig å understreke at selv om man innen finansiell stabilitet hadde fått en klargjøring, nemlig at det ikke var Norges Bank som skulle stille midler til rådighet hvis det var uklart om en bank var solvent. Norges Banks rolle var i forhold til å sikre likviditetsforsyningen. Det gjorde også banken ved flere tilfeller. Det er til syvende og sist sentralbanken som sikrer likviditeten i det finansielle systemet. Bare sentralbanken har de riktige virkemidlene for å trygge bankene og det nasjonale finansmarkedet. Men under bankkrisen var ikke rollen som «lender of last resort» – at sentralbanken under en krise skal stille rikelig med likviditet med en strafferente til veie for illikvide, men solvente institusjoner – klart definert. Det er, som nevnt, sentralbankens rolle å sikre den finansielle stabiliteten, men samtidig er det viktig å unngå at enkeltinstitusjoner tar støtte fra banken for gitt. Støtten er derfor utformet slik at det må være usikkerhet med hensyn til i hvilke situasjoner sentralbanken vil utøve sin rolle, og med hvilke virkemidler. Dette kalles konstruktiv uklarhet. Hermod Skånland snakket om dette i sin årstale i 1988, og man kan si at myndighetene var «konstruktivt uklare» i sin generelle støtte til det norske banksystemet. Det ble aldri gitt noen klar forsikring om at man ikke ville la banker gå konkurs. I teorien var ingen sikre, men i realiteten var de fleste bankene for viktige til å gå konkurs.

Det var på 1980-tallet hovedsakelig utenlandsfinansiering til bankene som muliggjorde den sterke utlånsveksten. Den falt bort da tilliten til norsk økonomi sviktet, noe som førte til at bankenes lån i Norges Bank økte kraftig. Ifølge Munthe-utvalget var mer enn halvparten av bankenes innlån fra utlandet på 1980-tallet kortsiktig. Det var med andre ord en ustabil finansiering bankene hadde. Denne finansieringen var sårbar, blant annet i forbindelse med valutakursrisikoen, samtidig som at hvis utenlandske banker nektet å forlenge finansieringen, ville det skape et stort problem for norske banker. Smith-kommisjonen kalte i ettertid de massive utlån i Norge som var finansiert med kort utenlandsopplåning et «meget skjørt byggverk», og denne sårbarheten ble et viktig element i kriseforløpet høsten 1991 (Dok. nr. 17 (1997–98)).

Det viste seg allerede ved utgangen av 1991 at det ville bli vanskelig å skaffe finansiering fra utenlandske banker. Et notat som sikringsfondet sendte Finansdepartementet i begynnelsen av desember hadde også vedlagt et brev fra sentralbanksjef Hermod Skånland, som påpekte at den internasjonale fundingen av de to største norske bankene var i ferd med å tørke opp. Det internasjonale interbankmarkedet hadde det siste året vist en generell tendens til tilstramming som en følge av at banker begrenset sin virksomhet og prioriterte hjemmemarkedet. Både Kreditkassen og DnB hadde derfor hatt tiltagende vanskeligheter med å opprettholde sin valutafunding, også etter at de statlige støttetiltakene var kjent i markedet. Skånland påpekte at det i den sammenheng ville bli lagt betydelig vekt på at bankene i det minste oppfylte de internasjonalt fastlagte krav om åtte prosent kapitaldekning og viste til at Norges Bank allerede hadde måtte yte et lån på åtte milliarder kroner for å støtte valutafunding til Kreditkassen. En søknad fra DnB hadde ennå ikke blitt behandlet, men det ville bety en vesentlig svekkelse av Norges Banks valutalikviditet dersom banken skulle overta en større del av valutafundingen. Han antydet i brevet også at økt valutaopplåning fra statens side ville bli påkrevd i tiden fremover.

Kreditkassen hadde gitt uttrykk for sine bekymringer i et brev til Norges Bank, som gjorde rede for situasjonen, en måned tidligere. I løpet av høsten 1991 hadde i overkant av 21 milliarder kroner av bankens opplåning utenlands forfalt, samtidig som det for Kreditkassens vedkommende fremsto som fullstendig «umulig på det nåværende tidspunkt å ta opp kortsiktige valutalån fra utenlandske banker» (Dok. nr. 17 (1997–98)). Det samme gjaldt, mente banken, trolig for de øvrige norske valutabanker. Norges Bank hadde i denne sammenhengen to roller. Den ene var å skaffe penger. Blant annet hadde sentralbanken ytt et lån på åtte milliarder kroner til Kreditkassen. Samtidig som DnB på dette tidspunktet sto på trappene med en søknad i hånden. Den andre rollen var å sikre norske bankers tillit i utlandet. Hvis kredittlinjene til utlandet tørket ut, ville hele det norske banksystemet komme i en – om mulig – enda dypere krise enn det allerede var. Norges Banks handlinger i denne situasjonen, bidro ifølge DnB-sjef Finn Hvistendahl «konstruktivt til å understøtte internasjonal tillit til bankene». Selv om det fortsatt var det han karakteriserte som et stort gap mellom de økonomiske løft staten hadde tatt på seg, og den troverdighet det hadde gitt i markedet. De siste årenes bankkrise hadde med andre ord gitt tilliten til den norske banknæringen et alvorlig skudd for baugen, og statens politikk for å håndtere det hadde ikke nødvendigvis reparert all den skaden.

Her er det en sammenheng mellom hvordan Norges Bank håndterte «sin del» av bankkrisen og hvordan det ble gjort i Sverige. For også Riksbanken hadde den innstilling at den bare kunne gi kreditt til solvente banker som fikk problemer med likviditeten. Men de solvente bankenes likviditetsproblemer, kunne og ville Riksbanken gjøre noe med. Som et ledd i arbeidet med fundingproblemet gjennomførte blant annet Riksbanken en opplåning på hele 230 milliarder kroner i utlandet, for å erstatte bankene direkte utenlandsopplåning. Ettersom den svenske bankkrisen utover høsten 1992 ga seg uttrykk i form av akutt likviditetsbrist, særlig i utenlandsk valuta, vedtok Riksbanken innen rammer av sin virksomhet, ifølge Ingves og Lind (1996) å «sørge for å sikre stabiliteten i det finansielle systemet. Det skjedde blant annet i form av betydelige kortsiktige lån og innskudd i banker i kroner og utenlandsk valuta.» Her er det til syvende og sist Riksbankens rolle som långiver i siste instans det er tale om. Som det het i proposisjonen regjeringen la inn for Riksdagen: «På grund av statens åtgagande får Riksbanken mojlighet att i sin egenskap av «lender of last resort» forse instituten med likvida medel i svensk eller utlåndsk valuta vilket i sin tur innebår att instituten kan infria sina forpliktelser i rått tid.» Bankene fikk mulighet til å påta seg forpliktelsene på sedvanlige vilkår.

7. OM OFFENTLIGE GARANTIER

Rollen som långiver i siste instans var en Riksbankens viktigste under bankkrisen. Den brukte en stor del av sine utenlandsvalutareserver som likviditetsstøtte gjennom innskudd i bankene. På det meste ble rundt 57 milliarder svenske kroner satt inn. I tillegg kunne altså bankene låne fritt, uten sikkerhet, i Riksbankens normale likviditetssystem (Moe, m.fl, 2004). Riksbankens prinsipp om bare å gi lån til solvente banker, ble opprettholdt gjennom Riksdagens garanti om at bankenes långivere skulle holdes skadesløse. Her vi inne på en av de store forskjellene mellom den svenske og den norske håndteringen av bankkrisen, nemlig den juridiske garantien som ble gitt i Sverige, men ikke i Norge. Lie og Venneslan (2010) peker på at det henger sammen med et sentralt prinsipp om at støttetiltak ikke skulle forstyrre de vurderingene som bankene foretok, og som «svekket den enkelte banks ansvar for egen drift og resultater.» Daværende visesentralbanksjef Kjell Storvik kommenterer det på følgende måte:

«Det ble aldri gitt noen generell garanti for bankenes forpliktelser. Men den norske stat ville ikke la store norske banker gå ned. Det ble gitt en implisitt garanti, men det er en stor forskjell på en formell garanti, som du kan påberope deg i en rettssak og en mer generell formulering av policymessig karakter.»

Den norske løsningen, hvor generelle garantier ikke ble brukt, kan spores tilbake til flere notater fra Økonomiavdelingen i 1990, hvor «det ble påpekt at innskuddsgarantiene ikke burde strekkes lengre enn til «forbrukerbeskyttelse», et vern for privatpersoner og småbedrifter som ikke kunne ventes å gjøre egne risikovurderinger» (Lie og Venneslan, 2000). Dette prinsippet var gjennomgående for departementets vurderinger: forbrukerne skulle beskyttes, aksjonærene måtte betale. Det er også interessant å merke seg at også etter at den svenske regjeringen hadde innført sin formelle garanti, som beskyttet aksjonærene i tillegg til innskyterne, ble dette ikke sett på som en fornuftig løsning i Norge. «I Norge har vi lagt vekt på at aksjonærene skal ha tap før staten går inn. Det bør vi holde fast ved», skrev finansministeren i et regjeringsnotat høsten 1992.

I en situasjon som dette var det en del besøk til Finansdepartementet og Norges Bank fra store internasjonale banker, som ønsket å bli beroliget og det ble de gjennom myndighetens implisitte garanti. Som Storvik peker på i en samtale, så ble det gitt indirekte garantier om at regjeringen, og Norges Bank, ville stå bak det norske bankvesenet. Skulle det bli nødvendig med likviditetstilførsel til en solvent bank, så visste bankene at Norges Bank var der for å låne ut penger. Så fremt det ikke ville oppstå tap. Det visste også de internasjonale bankene, som Johnsen og Skånland brukte mye tid på å overbevise, blant annet i et på den tiden mye omtalt IMF-møte i Bangkok. Det at man ikke ønsket at slike garantier skulle gis, at kunder skulle holdes skadesløse, hverken fra Norges Banks, Statens banksikringsfonds eller Finansdepartements side hadde en «moralsk hasard»-side ved seg, understreket Jarle Bergo i en samtale i ettertid. Myndighetene ville unngå at bankene tok unødig og uønsket risiko i vissheten om at staten stilte opp uansett. «Man så for seg at en bank kunne bli satt under offentlig administrasjon og avviklet. Mange av oss syntes at hvis en bank ikke var solvent, var de som skulle lide tap aksjeeierne, de med ansvarlig lånekapital og obligasjonseierne.» Det hører her med til historien at de fleste bankene ble ansett som for betydningsfulle til å kunne settes under offentlig administrasjon og kun Norion bank ble avviklet på denne måten. En slik blankofullmakt som svenskene (og finnene) utstedte utgjør en utfordring fordi kreditorene ikke trenger å forholde seg til kredittrisiko. Man mister dermed det som norske myndigheter så på som en viktig, disiplinerende faktor.

Jeg skal ikke slippe dette med offentlig garanti helt ennå. For selv om det i løpet av bankkrisen ikke ble gitt noen juridisk bindende garanti til bankene, og det ble lagt vekt på prinsippet med konstruktiv uklarhet, så ble det gjennom store deler av 1980-tallet oppfattet å eksistere en slik garanti. Denne stammet fra et notat daværende sentralbanksjef Knut Getz Wold skrev til utvalget bak NOU 1976:52 «Om demokratisering av forretningsbankene» hvor han skrev at «Norges Bank vil under ingen omstendigheter la en norsk forretningsbank innstille betalingene. Den vil også tilføre vedkommende eierbank tilstrekkelig likviditet til å hindre at en datterbank i utlandet der en norsk forretningsbank er eneeier eller deleier, må innstille sine betalinger» Også fra regjeringens side ble det hevdet tilsvarende synspunkter. I stortingsdebatten om demokratisering av forretningsbankene, som også er referert i den samme NOUen uttalte «således finansminister Kleppe at ingen norsk regjering vil i dag tillate en forretningsbank å gå konkurs.» Nå ble denne uttalelsen gitt i god tid før det i det hele tatt ble snakket om noen bankkrise, og man kan spørre seg hvorfor det er relevant i denne diskusjonen, men i Statens banksikringsfond og Norges Bank brukte de en del tid på å avvise at det eksisterte en slik garanti. Jon A. Solheim, forretningsfører i Statens banksikringsfond fortalte i et intervju senere at norske banker ofte viste til denne erklæringen når de trengte internasjonal finansiering. «Getz Wold erklæringen ble oppfattet som en generell garanti, og vi hadde mange møter med internasjonale banker og rating-selskaper om dette.»

Garantien ble aldri gjentatt av Hermod Skånland og Norges Bank. Skånland brukte tvert i mot tid på å formulere de mer generelle uttalelsene som kom til å bli gjeldende for bankkrisen. Det gjorde han blant annet i årstalen 18. februar 1988, en tale Solheim var med å skrive, hvor Skånland understreket at det ikke var en systemkrise: «Skulle enkelte finansinstitusjoner likevel komme i en stilling som kan få konsekvenser for den generelle tillit i kredittmarkedet, vil Norges Bank, ut fra sitt ansvar som landets sentralbank, være innstilt på å treffe de nødvendige tiltak for å befeste tilliten til vårt finansielle system.» Året etter, samme år som han kom med sin etter hvert så kjente «bad banking, bad policy, bad luck»-forklaring kom en ny presisering av garantiansvaret. «Det skulle også ha kommet klart frem at en forutsetning for så vel sikringsfondenes som Norges Banks medvirkning er at den aktuelle situasjonen selv gjennomfører de tiltak som situasjonen krever. Å avvikle en institusjon i ordnede former vil også være et alternativ som myndighetene aldri helt kan utelukke.» For Norges Bank var det et hovedansvar å befeste tilliten til det finansielle systemet, og i det lå det ingen garanti om at aksjonærene eller andre långivere skulle få pengene tilbake. Men det tok ifølge Solheim tid før Norges Banks nye holdning til krisehåndtering ble allment kjent, og internasjonale bankers betydelige finansiering av norske banker i siste halvdel av 1980-årene avspeiler nok i noen grad troen på at dette var risikofrie lån.

Til sist kan man argumentere for at den generelle garantien norske myndigheter ga, hadde omtrent samme innhold i seg som den svenske. Kun to banker ble avviklet, Norion og Oslobanken. Resten ble reddet, enten av lån fra Norges Bank eller støtte fra banksikringsfondet, men det er på det rene at myndighetene brukte en del tid, særlig på utenlandske banker, om å avvise at det fantes en slik garanti. Dette er et tema som har vært lite omtalt i bankkriselitteraturen. Hverken Smith-kommisjonen eller Norges Bankverket «The Norwegian Banking Crisis» nevner «Getz Wold-erklæringen», som i seg selv ikke ble gitt i forbindelse med bankkrisen, men som spilte en rolle for bankene i oppløpet til krisen, og som er et viktig element i forhold til debatten rundt garantier. Lie og Venneslan nevner den kun med en setning – og da i generelle ordelag.

For myndighetene var det sentrale i måten man håndterte bankkrisen på å opprettholde tilliten til de norske finansinstitusjonene. Årene med krise var ikke egnet til å styrke den tilliten bankene og de andre finansinstitusjonene hadde, hverken nasjonalt eller internasjonalt, men Skånland mente at den måten problemene ble møtt på, styrket tilliten til myndighetenes evne til å håndtere dem. Eller som han sa i en tale til Sparebankforeningen 17. oktober 1990: «En positiv erfaring fra den krisen vi fortsatt er inne i sammenlignet med 1920-årenes, er at innskyterne fortsatt har tillit til bankene. Dette kan vi nok i høy grad takke sikringsfondene for,» sa han og la til at Norges Banks funksjon som «lender of last resort» også hadde vært basert på sikringsfondenes garanti. «Denne tilliten blant innskyterne, herunder også de utenlandske forbindelser, er selvsagt helt avgjørende for at bankene skal kunne drive sin virksomhet. Om innskyterne bare i ett eneste tilfelle hadde tapt sine innskudd eller fått dem bundet, måtte vi vært forberedt på en flukt fra bankvesenet som helhet.»

8. OPPSUMMERING

Det er en ting som kommer ganske klart frem når man ser Norges Banks oppgaver i de årene krisen varte, og det er at sentralbanken hadde en relativt tilbakeholden og underordnet rolle i krisehåndteringen. Nå er det ikke dermed sagt at dens rolle i bankkrisen var uviktig, men det ble, som jeg har vist, raskt avklart hvordan arbeidsforholdet mellom sentralbanken, sikringsfondene og statlige myndigheter i det finansielle sikkerhetsnettet skulle være: Norges Bank skulle ikke øke sin risiko og påføre staten tap ved å gi såkalte S-lån. I en gjennomgang av Norges Banks rolle ved likviditetskriser skriver Gerdrup (2004) at Norges Banks holdning til å yte ekstraordinær likviditet til den enkelte bank har ligget fast etter bankkrisen. Ekstraordinær tilførsel av likviditet er forbeholdt situasjoner der den finansielle stabiliteten kan være truet uten slik støtte. Sentralbanksjef Hermod Skånland kommenterte forholdene i årstalen 1991:

«Sentralbanken forvalter offentlige midler som den ikke kan sette inn som risikokapital med mindre der foreligger en form for politisk beslutning om det. Og når politiske beslutninger om å bruke penger først skal treffes, er statsbudsjettet det rette instrument.»

Det er et grunnprinsipp at sentralbanker ikke skal yte lån til banker som har soliditetsproblemer. Det bør i utgangspunktet løses ved at eierne tilfører ny egenkapital, eller ved fusjoner eller oppkjøp av private aktører. Om en bank ikke får tilført tilstrekkelig med kapital til at det er mulighet til å drive banken videre på en forsvarlig måte, vil den måtte avvikles. Offentlig administrasjon var det verktøyet myndighetene hadde for å håndtere kriser i finansielt svake banker da bankkrisen satte inn. Det var dette som skjedde under 1920-tallets bankkrise, da Norges Bank administrerte en rekke banker ut av drift. Den gang var det sentralbanken som gjorde mye av krisearbeidet. Denne krisen var ifølge Sverre Knutsen en soliditetskrise, men prinsippet om at sentralbanken ikke skulle yte lån til banker med soliditetsproblemer var ikke like langt fremme da. En vesensforskjell vil også være at Norges Bank på den tiden hadde private aksjonærer. Statens midler ble i stor grad tilført gjennom garantier eller innskudd.

En av de viktige forskjellene mellom den norske og den svenske løsningen så man på bruken av juridisk bindende garantier for banknæringen. I Sverige ble slike garantier utstedt, i Norge kom man til at det ryddigste var at det skulle sikres reell soliditet i problembanken og at finansieringen skulle være på plass. Dermed hadde krisehåndteringen en helt annen form i Sverige enn den Norge valgte. Om den var bedre eller dårligere skal her stå usagt. Svenske banker kom raskere i full virksomhet enn de norske, men tall i ettertid viser at kostnadene ved den norske krisen, med sine to prosent, var lavere enn i Sverige, med kostnader beregnet til 3,6 prosent. I ettertid viser det seg at Norges Bank brukte en del krefter på å avvise den såkalte Getz Wold-erklæringen, som var avgitt i siste halvdel av 1970-årene om at myndighetene ikke ville tillate at en norsk bank gikk konkurs. Getz Wold-erklæringen ble oppfattet som en generell garanti, og det var mange møter med internasjonale banker og ratingselskaper om dette. Skånland understreket i sin årstale i 1988 at det ikke lå noen garanti om at aksjonærene eller andre långivere skulle få pengene tilbake, men «det tok noe tid før denne holdningen ble allment kjent.»

REFERANSER:

Engebretsen, Erling (1939): Norsk Bankvesen, Tanum, Oslo

Ecklund, Gunhild (2008): Creating a new role for an old central bank: The Bank of Norway 1945–1954, doktorgradsavhandling ved Handelshøyskolen BI.

Gerdrup, Karsten (2004): «Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell sektor», Penger og kreditt, 4.2004

Gjedrem, Svein (1999): tale på Sparebankforeningens årsmøte 21. oktober 1999

Gram, Trond (2011): Når staten tar kontroll, masteroppgave i historie ved UiO.

Hanisch, Tore Jørgen, Gunhild Ecklund og Espen Søilen (1999): Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre : verdivalg i en åpen økonomi, Fagbokforlaget, Bergen.

Hvistendahl, Finn (1993): foredrag i Sosialøkonomisk forening, 27. februar 1993.

Ingves, Stefan og Goran Lind (1996): «Hanteringen av bankkirsen – sedd i efterhand» i Penning och valutapolitik nr1.1996

Lie, Einar og Christian Venneslan (2010): Over evne, Pax, Oslo

Knutsen, Sverre (2007): Staten og kapitalen i det 20. århundre : regulering, kriser og endring i det norske finanssystemet 1900–2005, doktorgradsavhandling ved UiO

Moe, Thorvald, Jon A. Solheim og Bent Vale (2004): The Norwegian Banking Crisis, Norges Banks skriftserie nr. 33.

NOU 1992:30: Bankkrisen

NOU 1976:52: Om demokratisering av forretningsbankene

Rygg, Nicolai (1950): Norges Bank i mellomkrigstiden, Gyldendal, Oslo.

Skånland, Hermod (1967) Det norske kredittmarked siden 1900, SSBs Samfunnsøkonomiske studier nr. 19.

Skånland, Hermod (2004): Doktriner og økonomisk styring, Norges Banks skriftserie nr. 36.

Skånland, Hermod, «Økonomiske perspektiver», 16. Februar 1989.

Skånland, Hermod, tale til Sparebankforening, 17. Oktober 1990.

Skånland, Hermod i «Økonomiske perspektiver», 14. Februar 1991.

Smith-kommisjonen om årsaker til bankkrisen. Dok. nr. 17 (1997–98)

Tranøy, Bent Sofus (2001) «Norges Bank – variasjoner i makt og koordineringsevne» i Tranøy og Østerud Den fragmenterte staten, Gyldendal Akademisk, Oslo.

Tranøy, Bent Sofus (2000): Losing Credit, doktorgradsavhandling ved UiO.Samtaler med:

Jarle Bergo, 17. mars 2011

Harald Bøhn, 25. november 2009

Jon A. Solheim, 29. mars 2011

Kjell Storvik, 8. mars 2011