Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 3 2012Tilbake til artikkeloversikt

Helseutgiftene i Norge sammenliknet med andre land

TERJE L.MØINICHEN-BERSTADCand. Polit. i medievitenskap

Tall fra OECD gir grunnlag for internasjonale sammenlikninger av helsekostnader, som i sin tur er viktige premisser for norsk helsepolitikk. Tallene kan tyde på at norske helseutgifter er høye, og Regjeringen har videreformidlet dette budskapet til Stortinget hvor stramme helsebudsjetter vedtas. Flere forskere mener nå at tallene fra OECD er blitt feiltolket. Denne artikkelen viser at hvis en korrigerer OECD-tallene for kjøpekraftsparitet for helsetjenester (hentet fra Eurostat), slik flere mener er nødvendig, så har Norge ikke uvanlig kostbare helsetjenester. Volumet av norske helsetjenester er tvert om under det sammenliknbare land kan vise til.

1. BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING

Det er en vanlig påstand at Norge har høyere ressursbruk til helsetjenester enn andre land unntatt USA. Påstanden kommer fra både fagmiljøer knyttet til helsesektoren, helseøkonomer, sentrale politiske miljøer (Det kongelige helse-og omsorgsdepartement, 2011:10) og redaksjoner i betydningsfulle medier. Oppfatningen har medvirket til store og radikale endringer, spesielt innen sykehusstruktur og ledelse. Små enheter er slått sammen til større og etablerte styringssystemer er endret etter mønster fra forretningsvirksomhet. Endringene forsvares med henvisning til at Norge har høyere helseutgifter enn sammenliknbare land uten at bedre resultater kan dokumenteres. Endringer er derfor nødvendig og til det beste for folk flest.

I rapporten «Norsk helsetjeneste sammenliknet med andre OECD-land» konkluderer for eksempel Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester med at: «Mens norske helseutgifter er blant de høyeste i OECD, leverer den norske helsetjenesten resultater på OECD-gjennomsnittet på områder der vi har pålitelige data.» (Helgeland og Nguyen, 2009:3) Myndighetenes oppfatning fremgår av statssekretær Robin Kåss (Ap) sitt innlegg i Aftenposten 2. oktober 2011:

«Norge bruker dobbelt så mye på helse som EU-landene.»At det i Stortinget var bred enighet om helsebudsjettet for 2012 tyder på at dette er en alminnelig oppfatning også i Stortinget.

Endringene dette har ført med seg er imidlertid faglig og politisk omstridte. Mange mener at planer og konsekvensberegninger er mangelfulle og at endringene ikke vil gi de forventede resultater. Kritikken har vært sterk fra visse fagmiljøer og fra befolkningen i områder som opplever at de mister helsetjenester.

At premissene for endringene, at de norske helsetjenestene er uforholdsmessig dyre, kanskje ikke er riktige, er nye innvendinger. I rapporten «Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer» (2010) konkluderer professor Bjarne Jensen og medforfattere ved Høgskolen i Hedmark med at «... Norges utgifter er helt normale sammenliknet med andre land...» (Jensen m.fl., 2010:19). De mener at OECD-tallene er basert på feil bruk av kjøpekraftsparitet og at en må ta hensyn til ulik definisjon av langtidspleie hos OECD-landene. Dessuten har den danske professoren Jes Sørgaard påpekt at Norge ikke har innrapportert systematiske data for langtidspleie til OECD (Sørgaard, 2009).

De angitte analysene er alle basert på tall fra OECD, men flere forskere mener nå at tallene fra OECD er blitt feiltolket. I en ny rapport viser forskeren Hans-Olav Melberg at sammenlikning av lands helseutgifter i stor grad er avhengig av hvilken paritet som brukes og at kjøpekraftsparitet basert på BNP (betegnet PPP BNP), som OECD bruker, kan være misvisende for norske forhold (Melberg, 2011). For slike sammenlikninger, må en bruke kjøpekraftsparitet for helsetjenester (PPP Helse), som ikke er tilgjengelig fra OECD (op.cit., s.8).

I denne rapporten har vi korrigert OECD-tallene for kjøpekraftsparitet for helsetjenester hentet fra Europakommisjonens statistikkontor (EUROSTAT) og justert for langtidspleie (LTNC), og vi kan vise at Norge slett ikke har uvanlig kostbare helseutgifter. Volumet av norske helsetjenester er tvert om under det sammenliknbare land kan vise til.

2. UTGIFTER TIL HELSETJENESTER I NORGE

2.1 Vekst i helseutgifter

Internasjonale sammenlikninger av veksten i helseutgiftene beregnes i nasjonal valuta slik at svingninger i valutakursene ikke skal påvirke resultatet. Ved å benytte faste priser unngår en at forskjellig prisutvikling påvirker sammenlikningen mellom landene. Beregnet på denne måten, viser OECD sine tall at Norge har hatt en relativt lav vekst i helseutgifter per innbygger.

Av figur 1 ser en at den årlige veksten i helseutgifter per innbygger avtar over tid og at den fra 2008 til 2009 faktisk er negativ. I perioden 1999 til 2009 er gjennomsnittlig årlig vekst 1,7 prosent. I perioden 2004 til 2009 er veksten 0 prosent.

Figur 1. Årlig vekst i helseutgifter per innbygger i prosent av fjorårets utgifter.

Kilde: SSB

Figur 2 viser gjennomsnittlig årlig vekst i helseutgifter per innbygger siste 5 og 10 år for flere land. I perioden 1999 til 2009 var gjennomsnittlig vekst ca. 4 prosent per år for de vesteuropeiske landene. I samme periode hadde Norge en vekst på 1,4 prosent. Ingen andre land hadde så lav vekst i helseutgiftene i denne perioden.

Figur 2. Vekst i totale helseutgifter per innbygger 1999–2009 og 2004–2009, basert på nasjonal valuta og faste 2000 priser.

Kilde: OECD.

I perioden 2004 til 2009 har den årlige veksten i helseutgifter gått betydelig ned i forhold til i perioden 1999 til 2009. Gjennomsnittet for den årlige veksten i de vestlige EU landene falt fra 4,0 til 2,7 prosent, men med 0,3 prosent årlige vekst var Norge også i denne perioden blant landene med lavest vekst.

Dette gir et annet bilde av situasjonen enn det SSB skriver i helseregnskapet for Norge 2009: «Helseutgiftene fortsetter å øke,.» og at «Målt i faste priser, har den gjennomsnittlige veksten i totale helseutgifter vært om lag 2,4 prosent de siste ti årene frem til og med 2009.» (Statistisk sentralbyrå, 2011)

2.2 Internasjonale sammenlikninger

2.2.1 Kjøpekraftsparitet

For sammenlikning av helsekostnader på tvers av landegrensene konstruerer Europakommisjonens statistikkontor (EUROSTAT) en «varekurv» som består av de samme produktene i alle land (Eurostat and OECD, 2005:223; Svennebye, 2005:21). Prisen på varekurven, som blir satt på grunnlag av undersøkelser hvert tredje år, blir en slags «vekslingskurs» for denne typen varekurv landene i mellom. Koster den 1 Euro i Tyskland og 13 kroner i Norge, blir kjøpekraftspariteten mellom Norge og Tyskland lik 13.

Grunnen til at OECD bruker BNP-basert paritet også for helseutgifter er, i følge Melberg (2011:8), en tidligere studie som konkluderte med at deres helsespesifikke paritet hadde for dårlig reliabilitet og validitet. EUROSTAT publiserer egen kjøpekraftsparitet for helsetjenester. Selv om den også har mulige feilkilder, representerer den trolig en forbedring og et nyttig verktøy for sammenlikning av norske og andre lands helseutgifter og for studier av kostnadsdrivende faktorer.

Prisen på varekurven for helsetjenester er satt sammen av kostnader for innsatsfaktorer fra en rekke personellgrupper, farmasøytiske produkter, tannhelsetjenester, medisinsk utstyr og terapeutiske prosedyrer. Kostnadene innhentes fra både offentlige, private og frivillige tjenesteleverandører. Gjennomsnittsprisen for de 27 medlemslandene i EU danner basispariteten, som på den måten blir lite avhengig av forholdene i ett enkelt land.

Det er flere problemer knyttet til OECD sin BNP-relaterte paritet. En viktig innvending er at prisen på deres varekurv ikke er representativ for helsetjenester. Lønnsutgifter til personell utgjør en langt høyere andel av helseutgifter enn av BNP. Da blir forskjeller i reallønn mellom landene en betydelig feilkilde. En helsespesifikk paritet korrigerer for reallønn og fanger opp forskjeller i kostnadsnivå for helsetjenester mellom landene i større grad enn det paritet basert på BNP gjør. Forenlig med dette ser en tendens til at helseutgiftene beregnet med helseparitet faller for land med høyt og øker for land med lavt inntektsnivå.

For eksempel viser Svennebye (2011: Figur 2) at etter justering for prisnivå er gjennomsnittslønnen i Norge fremdeles 16 prosent høyere enn i Sverige. Når helseutgiftene korrigeres vha. helsespesifikk paritet, reduseres de norske utgiftene til svensk nivå. Resultatet er som forventet og tyder på at det er riktigere å bruke helsespesifikk enn BNP-basert paritet for sammenlikning av lands helseutgifter.

2.2.2 Helseutgifter per innbygger målt med kjøpekraftsparitet for helsetjenester

Av figur 3 ser en at Norge og Belgia får redusert sine helseutgifter (og volumet av helsetjenestene) med omtrent 15 prosent mens de tidligere østblokklandene, Slovakia, Polen, Tsjekkia og Ungarn får økt sine utgifter med over 20 prosent når en bruker Eurostats paritet for helsetjenester i stedet for OECDs BNP-baserte paritet.

Figur 3. Endring i helseutgifter for 2009 ved bruk av kjøpekraftsparitet for helsetjenester i stedet for BNP-basert paritet.

Kilde: Eurostat og OECD.

Figur 4 viser samlede utgifter til helsetjenester pr innbygger beregnet med både PPP Health og PPP BNP rangert etter utgifter beregnet med PPP Health. Norske helseutgifter målt med PPP Health og justert for langtidspleie ligger på gjennomsnittet for de vestlige EU landene, sammen med Sverige, Danmark og Østerrike. Landene med de høyeste helseutgiftene er Nederland, Sveits, Tyskland og Frankrike. Nederst ligger Finland, Island og Belgia og de tidligere østblokklandene.

Figur 4. Totale helseutgifter eksklusiv langtidspleie beregnet med forskjellig paritet (EUR PPP Health og EUR PPP BNP) for 2009.

Kilde: OECD og Eurostat.

2.2.3 Utvikling av relative forskjeller i helseutgifter

Innholdet i varekurvene en bruker i paritetsundersøkelsene kan endre seg over tid avhengig av hva som defineres som representativt forbruk (Svennebye, 2005:23). Men selv om en ikke justerer for dette, er utviklingen av forskjellene mellom landene over tid interessant.

Figur 5 viser at rundt årtusenskiftet lå Norge noe over Sverige og gjennomsnittet for de vestlige EU-landene. I 2007 ble Norge tatt igjen av Sverige og de vestlige EU landene, og i 2009 ble vi passert. Dette betyr at veksten i helseutgifter de siste 10 år er lavere for Norge enn for land det er naturlig å sammenlikne oss med. Fra 2008 til 2009 gikk utgiftene faktisk litt ned i Norge i forhold til både vestlige EU land og Sverige.

Figur 5. Totale helseutgifter per innbygger beregnet med EUR PPP Health. Vestlige EU land er Østerrike, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Island, Nederland, Spania og Sveits.

Kilder: PPP Health – Eurostat; Helseutgifter, andel langtidspleie og populasjonstall – OECD.

Sintef og Frischsenteret beskriver en helt annen utvikling i sin rapport «Spesialisthelsetjenesten i Norden» (2011) om de norske helseutgiftene: «Målt per innbygger synes forskjellene store og økende. Alle landene har hatt en sterk vekst de siste 15 år og Finland har hele tiden ligget under nivået i Sverige, Danmark og Norge» (Kaltseth m. fl., 2011:14 – 15).

2.2.4 Faktorer som forklarer kostnadsnivået

Kjøpekraftsparitet for helsetjenester delt på valutakurs for Euro gir kostnadsnivå for helsetjenester. I figur 6 vises utviklingen i relativt kostnadsnivå for Norge, Sverige og Finland. Her ser en at Norge skiller seg ut. Mens Sverige og Finland har redusert kostnadsnivået i perioden 1999 til 2009, har vårt kostnadsnivå steget betydelig i samme tidsperiode.

Figur 6. Relativt kostnadsnivå for helsetjenester 1999 til 2009 for utvalgte land målt mot EU. Gjennomsnittet for de 27 EU-landene er 1.

Kilde: Eurostat

Siden personellutgifter utgjør en relativt stor andel av totale helseutgifter, har lønnsutviklingen avgjørende betydning. Det finnes imidlertid ikke tilgjengelige tall for lønnsutviklingen for ansatte i helsesektoren. Det tekniske beregnings-utvalget for inntektsoppgjørene i Arbeidsdepartementet publiserer tall for relativ brutto timelønn for industrien i Norge sammenliknet med andre land i rapporten «Om inntektsgrunnlaget for lønnsoppgjørene 2011»

(Arbeidsdepartementet, 2011:72 – 73). Antagelig avspeiler lønnsutviklingen i industrien lønnsnivået i helsesektoren.

Figur 7 viser kostnadsnivået for helsetjenester relatert til lønnsnivået i industrien over tid. Som ventet er der signifikant korrelasjon mellom lønnsnivået og helsetjenestekostandene (r=0.86; p<0.01). Av figuren ser en at lønnsendringene kommer litt før endringene i kostnadsnivået, forenlig med at det er lønnsendringene som er det primære og den drivende faktoren i denne sammenhengen. For antall årsverk i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten har vi tilgjengelige tall kun for perioden 2003 – 2009 (Helsedirektoratet, 2011:68 – 69). Verken disse tallene for antall årsverk eller vekst i helseutgifter per innbygger (omtalt i kapt 2.1) korrelerer signifikant (p>0,05) med kostnadsnivået.

Figur 7. Norsk kostnadsnivå for helsetjenester og norske lønninger i industrien i forhold til utlandet i perioden 1999 – 2009.

Kilde: Eurostat og Arbeidsdepartementet (2011).

Kostnadsnivået har økt noe mer enn det lønnsnivået skulle tilsi. Det kan ha flere årsaker, for eksempel helseforetaksreformen, pensjonsendringen i 2007 og finanskrisen i 2009. Arbeidsledighet kan påvirke landenes kostnads- og lønnsnivå forskjellig.

2.2.5 Volum av helsetjenester

EUROSTAT har definert prisen på en standardisert varekurv av helsetjenester i ulike land. Ved hjelp av disse prisene, kan en beregne volumet av helsetjenester (utgift = pris per enhet ganger volum).

Den årlige veksten i helseutgiftene per innbygger (omtalt i kapt. 2.1) er klart relatert til volumet av helsetjenester (r=-0,66; p<0,03;). Antall årsverk, men ikke lønnsnivået (p>0,05), korrelerer sterkt med volum av helsetjenester (r=0,94;p<0,01).

2.3 Helseutgiftenes andel av BNP

Helseutgiftene utgjør en stor andel av et lands nasjonalbudsjett og det er hele tiden spørsmål om hvor stor andel av landenes samlede inntekter som skal brukes på helse. Blant OECD landene er det store forskjeller. I perioden 2004 – 09 varierer andelen mellom 5 og 16 prosent. Norge ligger med sine 9,1 prosent på gjennomsnittet. De vestlige EU landene (uten Luxemburg) har i gjennomsnitt 9,5 prosent.

Figur 8 viser helseutgiftenes andel av BNP år for år i perioden 1999 – 2009. I motsetning til Norge, bruker de vestlige EU landene en stadig større andel av BNP på helse. På tross av den generelle tendensen er det store forskjeller mellom landene. I figur 8 er dette eksemplifisert med Sverige, som ligger under EU-snittet, og Danmark, som ligger over gjennomsnittet for de vestlige EU-landene. Sverige har holdt et mer stabilt nivå, mens Danmark har økt sin andel noe hvert år.

Figur 8. Utvikling av totale helseutgifter som prosent av BNP. Vestlige EU land er Østerrike, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Spania, Sverige, Sveits og Storbritannia. Øvrige EU land mangler opplysninger.

Kilde OECD.

Justering for langtidspleie har store konsekvenser for Norges rangering. Figur 9 viser helseutgifter, eksklusive utgifter til langtidspleie, som andel av BNP for de EU landene som har tall. Her ser en at andelen av BNP, som helsetjenestene (bortsett fra langtidspleie) utgjør, er 7,1 prosent.

Figur 9. Helseutgiftene eksklusiv langtidspleie som prosent andel av BNP i 2009.

Kilde OECD.

De fleste land eksporterer tilnærmet like mye som de importerer. Noen land, som Norge, Sveits og Tyskland, har store handelsoverskudd mot utlandet. Det kan være slik at hele eller deler av landenes inntekter ikke brukes, men investeres eller spares. Siden BNP er all verdiskapning i et land, sier det lite om forbruket. Eksempelvis brukte vi i Norge 86,5 prosent av BNP i 2009 og 86,7 prosent i 2010 (Det kongelige finansdepartement, 2011:165). For bedre sammenlikninger med andre land bør en også justere for prosent forbruk. På tross av at slik justering mangler, ligger Norge lavt i forhold til andre land.

2.4 Samvariasjon mellom BNP per innbygger og helseutgifter

I «OECD health at a glance 2010 Europe» vises en klar tendens til at helseutgiftene øker når BNP øker (OECD, 2010:105). Norge har høyt BNP og helseutgiftene er i følge denne analysen på forventet nivå.

En ser av figur 10 at Norge avviker med høyt BNP og lave helseutgifter etter justering for langtidspleie. Frankrike, Tyskland og Østerrike er land med BNP per innbygger nær gjennomsnittet, men bruker betydelig mer på helse.

Figur 10. Totale helseutgifter per innbygger eksklusiv langtidspleie (y-akse) og BNP per innbygger (x-akse). Begge i EUR PPP BNP. 2009.

I figur 11 vises tilsvarende forhold dersom en bruker EUR PPP Health som paritet for helseutgiftene.

Figur 11. Totale helseutgifter per innbygger eksklusiv langtidspleie i EUR PPP Health relatert til BNP per innbygger i EUR PPP BNP. 2009

Sammenliknet med andre land er volumet av norske helsetjenester eksklusivt langtidspleie relativt lavt. For å komme på nivå med land som Frankrike, Tyskland, Sverige, Østerrike, Sveits og Nederland må helseutgiftene økes med minst 10 prosent. For å bli best i Europa må økningen være minst 20 prosent.

3. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON

Tidligere sammenlikninger, som viser at Norge har relativt høye helseutgifter, er basert på korrigeringer vha. kjøpekraftsparitet for BNP. Når en korrigerer vha. kjøpekraftsparitet for helsetjenester, slik flere mener er riktig, er de norske helseutgiftene under gjennomsnittet for de vestlige EU landene. Den viktigste grunnen til dette er det høye lønnsnivået i Norge og at lønninger betyr mye mer for helseutgiftene enn for BNP.

Beregnet med kjøpekraftsparitet for helsetjenester har en gruppe mellomeuropeiske land (Sveits, Holland, Tyskland, Frankrike) de høyeste helseutgiftene. De nordiske landene ligger i en mellomgruppe med Sverige på topp, Norge og Danmark i en mellomposisjon og Finland lavest. De sydeuropeiske land har litt lavere utgiftsnivå enn de nordiske land, mens de østeuropeiske landene har lavest utgifter.

I perioden 1999 til 2009 har volumet av helsetjenester i Norge utviklet seg svakere enn gjennomsnittet for de vestlige EU landene. Norge har nå et lavere volum av helsetjenester per innbygger enn gjennomsnittet for vestlige EU land.

Norge er blant landene som bruker lavest andel av BNP på helse. For å komme på nivå med land det er naturlig å sammenlikne oss med (Frankrike, Tyskland, Sverige, Østerrike, Sveits og Nederland), må Norge øke volumet (og dermed kostnadene) av helsetjenester med 10 prosent. For å bli best i Europa må volumet økes med minst 20 prosent.

LITTERATUR:

Arbeidsdepartementet (2011): Grunnlaget for inntekstoppgjørene 2011. Endelig hovedrapport fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Oslo: Arbeidsdepartementet. Tilgjengelig: http://www.regjeringen.no/upload/AD/publikasjoner/rapporter/2011/TBU_2011_endelig.pdf (Lest des. 2011)

Det kongelige finansdepartement (2011): Meld. St. 1 (2011 – 2012) Melding til Stortinget. Nasjonalbudsjettet 2012. Oslo: Det kongelige finansdepartement. Tilgjengelig: http://www.regjeringen.no/pages/35169344/PDFS/ STM201120120001000DDDPDFS.pdf (Lest des. 2011)

Det kongelige helse- og omsorgsdepartement (2011); Prop. 1S (2011 – 2012) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak). For budsjettåret 2012. Oslo: Det kongelige helse- og omsorgsdepartement. Tilgjengelig: http://www.regjeringen.no/pages/35168389/PDFS/ PRP201120120001HODDDDPDFS.pdf (Lest nov. 2011)

Eurostat and OECD (2005): Methodological manual on purchasing power parities. Annex 5, Part 1, v.3. Office for Official Publications of the European Communities, European Communities/OECD. Tilgjengelig: http://www. oecd.org/dataoecd/59/10/37984252.pdf (Lest nov. 2011)

Helgeland, Jon og Nguyen, Khang Ngoc (2009): Norsk helsetjeneste sammenliknet med andre OECD-land. Notat fra Kunnskapssenteret. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Tilgjengelig: http://www.kunnskapssenteret/no/publikasjoner/8031.cms (Lest nov. 2010)

Helsedirektoratet (2011): Nøkkeltall for helsesektoren. Rapport 2010. Oslo: Helsedirektoratet. Tilgjengelig: http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/nokkeltall-for-helsesektoren-2010/Sider/default.aspx (Lest Mai 2011)

Jensen, B. S. Østre og U. Hagen (2010): Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Forsknings-rapport 2010. Høgskolen i Hedmark.

Kaltseth, B. K. S. Anthun, 0. Hope, S. A. C. Kittelsen og B. A. Persson (2011): Spesialisthelsetjenesten i Norden. Sykehusstruktur, styringsstruktur oglokal arbeidsorganisering som mulig forklaring på kostnadsforskjeller mellom landene. Rapport Helse. Trondheim: Sintef Teknologi og samfunn. Tilgjengelig: http://www.sintef.no/speshnorden (Lest nov. 2011)

Melberg, Hans Olav (2011): Some problems with international comparisons of health spending – and a suggestion about how to quantify the size of the problems. Health economics research programme, Working paper 2011: 4. University of Oslo. Tilgjengelig: http://www.med. uio.no/helsam/forskning/nettverk/hero/publikasjoner/skriftserie/2011/201 l_4.pdf dest nov- 201D

OECD (2010): Health at a Glance: Europe 2010. OECD Publishing. Tilgjengelig: http://www.oecd-ilibrary/org/social-issues-migration-health/health-at-a-glance-europe-2010_health_glance-2010-en (Lest nov. 2011)

Statistisk sentralbyrå (2011): Helseutgiftene fortsetter å øke. Nasjonalregnskap, Helseregnskap 1997 – 2009. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig: http://www.ssb/no/helsesat/ (Lest 12.10.2011)

Svennebye, Lars H. (2005): «Prisnivåjustering av lønnsnivå i internasjonale sammenlikninger», Økonomiske analyser 2/2005. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig: http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200502/svennebye.pdf (Lest 10.10.2011)

Svennebye, Lars H. (2011): Lønnsnivå og kjøpekraft i OECD-landene. Vanskelig å sammenlikne kjøpekraft. SSBmagasinet. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig: http://www.ssb.no/vis/magasinet/norge_verden/art-2011 – 09 – 12 – 01.html. (Lest 02.10.2011)

Sørgaard, Jes (2009): International Reliability of SHA Total Expenditure on Health. Paper Nordic Health Economics Study Group (NHESG). 2009 Iceland.