Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 2 2016Tilbake til artikkeloversikt

Folkelig aksept for klima- og energitiltak i Norge1

Vi har analysert norske holdninger til foreslåtte klimatiltak ved hjelp av fire runder med representative opinionsdata fra Norsk Medborgerpanel (2013–15). Fornybar energi kommer ut som mest populær, fulgt av utslippstak for industrien. Folk er imidlertid negative til ordet «kvoter.» Karbonfangst og -lagring er synonymt med Mongstad-prosjektet og får middels støtte. Vi finner moderate men signifikante forskjeller i støtte avhengig av hvordan spørsmålene ble stilt, f.eks. rundt justeringer i oljeskatteregimet. Folk støtter klimatilpasning, men viljen til å betale kan være begrenset. Manipulering av solinnstrålingen («geoengineering») er lite populært.

Endre Tvinnereimforsker II, Uni Research Rokkansenteret

Stein Ivar Steinshamnprofessor, Norges Handelshøyskole

Innledning

Konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer og problemer knyttet til global oppvarming blir av mange sett på som den største miljømessige utfordringen verden står overfor for øyeblikket. For eksempel kommer klimaendringer ut som nummer to (etter innvandring) når nordmenn blir spurt om hva som er de viktigste utfordringene Norge står overfor for øyeblikket (TNS Gallups klimabarometer 2015).

I klimaavtalen som ble inngått i Paris i desember 2015 forplikter Norge seg til å bidra både med reduksjoner av innenlandske klimagassutslipp og til utslippskutt i andre land. Norges klimapolitikk er allerede tett knyttet til EUs gjennom systemet med utslippstak og omsettelige utslippsrettigheter (EUs Emission Trading Scheme, ETS). Solberg-regjeringen har videre uttrykt ønske om å knytte også sektorer utenfor ETS tettere til EUs politikk.

Det er relativt bred politisk enighet om at Norge må ta sin del byrden med å redusere utslipp på lik linje med alle andre land. Norge har nemlig tatt på seg store forpliktelser, bl.a. ved at vi innen 2020 skal ha redusert utslippene av drivhusgasser med 30 prosent, og minst to tredjedeler av dette skal skje innenlands. Foreløpig er imidlertid få tiltak satt i verk, og utslippene fortsetter å stige. Det vil alltid være diskusjon om hvilke tiltak som er best, hvordan ulike tiltak skal vurderes mot hverandre og hvilke som skal prioriteres.

Preferanser for klima- og energipolitiske tiltak

Den typiske samfunnsøkonomiske tilnærmingen til å evaluere politiske tiltak vil være å tenke kostnader versus nytte og å sammenlikne effektivitet, effisiens, treffsikkerhet, hvor stort dødvektstap de innebærer, osv. (se for eksempel Bruvoll og Bye, 2009).

I denne artikkelen lar vi for en gangs skyld slike betraktninger ligge og tar i stedet en annen tilnærming ved at vi foretar en empirisk analyse av hvor populære tiltakene er i befolkningen. Dette ut fra en tankegang om at politiske tiltak kan være så nytte-kostnadseffektive de vil hvis de mangler aksept hos politikere og i befolkningen generelt. Tiltak som kommer ovenfra og føles «tredd ned over hodet» på folk, vil ha en tendens til å bli reversert og dermed være kortvarige. Dette gjelder ikke minst virkemidler av den typen vi ser på her, nemlig kvoter, subsidier, skatter, avgifter og et par rent teknologiske tiltak. Ofte er det imidlertid lite som skal til for å endre folks oppfatning. Valg av ord, for eksempel mellom «kvoter» og «utslippstillatelser», eller mellom «skatt» og «subsidie», kan ha en effekt på støtten et tiltak oppnår. Hvorvidt så er tilfelle er blant de hypotesene vi skal teste i det følgende. Slik sett ligger denne studien forholdsvis nær Gellein m.fl. (2015) når det gjelder forskningsspørsmål.

Folks holdninger til klimaspørsmålet og klimatiltak er blitt undersøkt både i den økonomiske og psykologiske litteraturen. Noen studier fokuserer på spørsmålet om hvor mye folk er villige til å betale for; andre ser på hvilke aspekter ved foreslåtte klimatiltak som påvirker graden av støtte eller motstand.

Spørsmålet om betalingsvillighet for klimapolitikk er i utgangspunktet svært viktig, siden omlegging av energisystemer krever store investeringer og har betydelige økonomiske og fordelingsmessige effekter. Betalingsvillighet kan måles enten direkte gjennom avslørte preferansemetoder (revealed preferencemethods) og uttrykte preferansemetoder (stated preferencemethods), hvorav sistnevnte metode er vanligst av epistemologiske årsaker (Gellein m. fl., 2015). Studier av betalingsvillighet er gjort i minst et dusin land og med sprikende resultater. Johnson m.fl. (2010) finner et spenn på USD 22–437 per husstand per år, med en median på USD 135/år, avhengig av type tiltak, land og forskjellige variabler på individnivå. Krosnick og MacInnis (2013) bruker en tredelt design og teller andeler amerikanske respondenter som vil godta å betale USD 75, 150 eller 250 per år for å redusere utslipp med 85 % innen 2050. De finner at betalingsvilligheten er minst USD 135 årlig for å nå denne målsetningen.

Kotchen m.fl. (2013) ser på betalingsvillighet og valg av instrument i en og samme studie. De finner at amerikanske respondenter er villige til å betale mer for direkte regulering (USD 89/år) enn for kvotetak med handel (USD 79/år), med en karbonskatt i midten (USD 85/år). Forskjellene er nokså små, men mellom de to ytterpunktene (direkte regulering og kvotetak) er de statistisk signifikante. Gelleins m.fl. (2015) studie i Norge inneholder lignende elementer, men presenterer fem scenarier heller enn tre instrumenter, hvorav ett scenario prioriterer klimatilpasning over utslippsreduksjon. Bakgrunnen er en hypotese om at siden tilpasningstiltak i større grad enn utslippsreduksjoner kommer den norske befolkningen til gode, er det grunn til å tro at det kan være større betalingsvillighet for dette. Denne studien finner en gjennomsnittlig betalingsvillighet på mellom ca. NOK 1 600 og NOK 2 200 per husholdning per år, avhengig av scenario. Generelt er betalingsviljen noe større for scenarier med utslippskutt både i Norge og internasjonalt, mens prioritering av tilpasning over utslippskutt utløser lavest (dog ikke signifikant lavere) betalingsvilje.

Forskjellen i betalingsvilje avhengig av tiltakets type eller presentasjon kan grunne i forskjellige preferanser for forskjellige typer tiltak. Siden betalingsvilje kan være vanskelig å måle, særlig i land som Norge der det allerede finnes mange brede klimatiltak2 og nye forslag derfor må bygge på det bestående, kan det også være hensiktsmessig å studere holdninger til tiltak uten å gå veien om betalingsvilje. Spør vi på denne måten, kan vi også avdekke hvilke tiltak som vekker motstand i befolkningen, uavhengig av kostnad, f.eks. bedriftsøkonomisk lønnsomme vannkraftutbygginger i vernede områder.

Denne typen studier har ofte vektlagt å finne ut og å forklare hvilke argumenter og hvilken type informasjon som kan øke aksepten til tiltak som skatter og miljøavgifter. Kallbekken og Aasen (2010) fant at nordmenn er mindre skeptiske til nye miljøavgifter enn tilsvarende undersøkelser i andre land tyder på, og at det er sterke preferanser for øremerking av skatteinntektene til miljøtiltak heller enn generell reduksjon av andre skatter. I tillegg etterlyste de spurte mer informasjon om hva inntektene blir brukt til, og de er også generelt mer positive til subsidier enn skatter.

Kallbekken og Sælen (2011) bekrefter dette og finner videre, interessant nok, at egeninteresse i form av konsekvenser for egen velferd teller lavere enn de generelle konsekvensene for samfunnet. Videre er det viktig med informasjon om hva inntektene blir brukt til, og folk har liten tro på at avgifter bidrar til å redusere miljøvirkningene gjennom å vri konsumet. Folk synes å ha mer tro på at riktig bruk av pengene gjennom øremerking har betydning for miljøet enn at avgiften i seg selv skal endre forbruksmønsteret. Dette blir ytterligere bekreftet av Sælen og Kallbekken (2011).

Studier fra USA viser at støtteordninger generelt er mer populære enn skatter og avgifter (Krosnick og MacInnis, 2013). I Norge ses en lignende tendens i TNS Gallups Klimabarometer, som over flere år har bedt folk om å velge tre klimatiltak som de mener regjeringen bør prioritere. I 2015-utgaven av denne studien kommer støtte til forskning og støtte til fornybar energi ut som de to mest populære av totalt 18 forskjellige tiltak. Disse to tiltakene ble prioritert av henholdsvis 43 og 42 prosent av respondentene. Reduksjon av skattefordelene til oljesektoren kommer helt nede på 12. plass med 7 prosent oppslutning og pris på klimautslipp kommer på 14. plass med 4 prosent oppslutning. I samme undersøkelse kommer karbonfangst og -lagring på 16. plass med bare 3 prosent.

Fornybar energi er også det mest populære miljø- og ressurspolitiske tiltaket i rangeringen gjort av Gellein m. fl. (2015), der deltakerne ble bedt om å velge opptil fire satsningsområder for politisk prioritering.

Vår tilnærming skiller seg fra TNS Gallup og fra Gellein m.fl. (2015) ved at vi lar respondentene verdsette tiltakene på syvpunkts skala fra sterk motstand til sterk støtte, heller enn å velge ut et begrenset antall tiltak som bør prioriteres. Dette gjøres også over tid for å identifisere trender. I tillegg varierer vi presentasjonen av tiltakene for å se om informasjon om ressursbegrensninger eller ordvalg i presentasjonen av tiltaket har noen effekt.

Mer konkret ser vi på en del utvalgte økonomiske tiltak for å redusere karbonutslipp, eller tilpasse seg klimaendringer, og vi analyserer hvor stor oppslutning de har basert på et representativt utvalg, hvordan oppslutningen endrer seg over tid, hvordan oppslutningen varierer med partitilhørighet og hvordan den varierer med utdannelse. Kanskje mest interessant, ser vi på om et og samme tiltak varierer i oppslutning når man endrer beskrivelsen av det og formuleringen av spørsmålet. I likhet med Kotchen m.fl. (2013, s. 618) fremhever vi at selv om de absolutte støttenivåene for de forskjellige tiltakene kan debatteres, er forholdene mellom nivåene for hvert tiltak uansett av interesse. Dette gjelder særlig de tilfellene hvor vi bruker eksperimentell design med randomiserte undergrupper.

Tiltakene er valgt ut i den hensikt å representere et bredt utvalg av mulige tiltak fra typisk økonomiske tiltak som kvoter, skatt og subsidier til tiltak av mer teknologisk karakter som både eksisterer (CCS) og er potensielle fremtidsprosjekter (solstråleblokkering). Med unntak av sistnevnte, har alle disse tiltakene vært debattert i norsk offentlighet de siste årene, og de fleste har vært gjenstand for vedtak i Stortinget. Dette er de seks tiltakene vi har valgt å analysere:

  • Utslippstak
  • Karbonfangst og -lagring (carbon capture and storage, CCS)
  • Petroleumsskatt
  • Støtte til fornybar energi
  • Økonomisk støtte til klimatilpasning
  • Geoengeneering: solstråleblokkering v.h.a. svovelpartikler.

Data

Surveydataene i denne studien kommer fra flere runder av Norsk Medborgerpanel (Ivarsflaten m.fl., 2014a) i årene 2013–15. Medborgerpanelet er en internettbasert infrastruktur for opinionsforskning som inviterer et representativt utvalg av den norske befolkning til å delta i spørreundersøkelser med forskningsformål to ganger i året. Rekruttering er gjort via post, med svarene registrert på et web-basert spørreskjema. For å øke deltagelsen ble det trukket ut et reisegavekort på kr. 25 000 i hver runde blant respondentene. Denne trekningen ble nevnt i all korrespondanse. Nyrekruttering ble gjort i runde 1, med 4 870 respondenter totalt, og runde 3, som utvidet panelet med ytterligere 5 623 respondenter (Ivarsflaten m.fl., 2014b). Dataene er offentlig tilgjengelige gjennom Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste.

En fellesnevner for spørsmålene er at de er stilt i et batteri med flere foreslåtte tiltak med følgende innledning:

«Vi vil nå spørre etter din mening om en del tiltak som er blitt foreslått for å redusere klimaendringer. Mange eksperter mener at tiltakene nevnt nedenfor vil virke. Imidlertid kan det være strid om hvorvidt dette er gode tiltak å sette i verk. Hvor positiv eller negativ er du til følgende tiltak:»

Dette ble så fulgt av en eller flere av følgende foreslåtte tiltak:

  • Skjerpelser i utslippstaket i Norge og EU, med to forskjellige ordlyder:(A) «Innskjerpe reglene for hvor mye CO2 industrien i Norge og Europa får slippe ut, ved å kutte i det totale antallet kvoter disse kan bruke.»(B) «Innskjerpe reglene for hvor mye CO2 industrien i Norge og Europa får slippe ut totalt.»
  • Støtte karbonfangst og -lagring, med to forskjellige ordlyder:(A) «Satse sterkere på fangst og lagring av CO2 under havbunnen eller jordoverflaten.»(B) «Satse sterkere på fangst og lagring av CO2 under havbunnen eller jordoverflaten, som f.eks. det såkalte «månelandingsprosjektet» på Mongstad.»
  • Forandre skatteregimet på norsk sokkel, med to forskjellige ordlyder:(A) «Redusere skattefordelene for oljeleting på norsk sokkel.»(B) «Skjerpe skattereglene for oljeleting på norsk sokkel.»
  • Støtte fornybar energi mer, en ordlyd:(A) «Øke støtten til forskning, utvikling og utbygging av fornybar energi.»
  • Tilpasning, to ordlyder:(A) «Øke innsatsen for å forebygge skadelige konsekvenser av storm og nedbør.»(B) «Øke innsatsen for å forebygge skadelige konsekvenser av storm og nedbør, selv om dette betyr at det blir mindre penger til andre viktige formål.»
  • Blokkering av sollys (geoengineering), en ordlyd:«Forsøke å endre vær og klima ved for eksempel å skyte opp svovelpartikler som blokkerer sollyset.»

Svarskalaen for alle disse var følgende:

Svært positiv – Positiv – Noe positiv – Verken positiv eller negativ – Noe negativ – Negativ – Svært negativ

Se Appendiks 1 for en full beskrivelse av spørsmålene. Alle svar ble standardisert på en skala fra 0 (svært negativ) til 1 (svært positiv).

Generelt er støtten til fornybar energi høyest, og til klimamanipulering lavest, som vist i Figur 1. Alle forskjellene er statistisk signifikante (p>99 %). Blant de tre tiltakene som er mest relevante for olje- og gassindustrien er innskjerpinger av utslippstaket mest populært, mens forandringer i oljeskatteregimet er minst populære. Karbonfangst og -lagring ligger mellom de to, men nærmere forslaget om å skjerpe oljeskatteregimet.

Figur 1: Generell støtte til foreslåtte klimatiltak i Norge

Figuren er basert på spørsmål stilt i 2013 og 2015.

Tiltak 1: Utslippstak for industrien i Norge og Europa

Forslaget om å redusere den totale mengden drivhusgassutslipp fra industrien i Norge og Europa var generelt populært. Det hyppigste (modale) svaret, uansett ordlyd og tidspunkt, var «Positiv.» Støtten var 0,73 i runde 1 i gjennomsnitt mellom de to ordlydene. I runde 4 gikk støtten til skjerpelse av utslippstaket noe ned, til 0,70.

Hvis spørsmålet ikke nevnte «kvoter» var støtten 0,75. Med «kvoter» var den 0,71. Forskjellen er statistisk signifikant (diff=0,046; p>99 %; t=5,3; n=2 296).geoengineering2 Den er særlig stor blant Fremskrittspartiets velgere (diff=0,17; p>99 %; t=5,2; n=254) i runde 1.

Denne forskjellen holder seg i 2015 (runde 4). Støtten til et innskjerpet utslippstak lå på 0,68 om «kvoter» ble nevnt; 0,72 uten «kvoter.» Forskjellen er signifikant (diff=0,048; p>99 %; t=4,4; n=1 550). Den store forskjellen blant FrP-velgere reproduseres ikke i 2015.

Dette betyr at nordmenn flest støtter generelle utslippskutt i industrien. En senkning av utslippstaket er et overordnet tiltak som ikke rammer identifiserte bedrifter eller sektorer. Mange reduksjoner er allerede gjennomført, ofte i EU heller enn i Norge, og ofte som konsekvens av finanskrisen heller enn intenderte kutt (Tvinnereim, 2014).

Vi ser imidlertid en distinkt skepsis til selve ideen om «kvoter» i klimasammenheng, da bruken av dette ordet i et ellers likelydende spørsmål reduserte støtten med om lag et kvart skritt (1/5 standardavvik) på syvpunktsskalaen. Dette kan ha sammenheng med den norske sammenblandingen av utslippsrettigheter i EUs kvotehandelssystem (ETS) og sertifiserte utslippsreduksjoner fra prosjekter under Kyoto-protokollens grønne utviklingsmekanisme (Clean Development Mechanism, CDM). Dette støtter argumentet om at «utslippsrettigheter» er en bedre betegnelse å bruke enn «kvoter» for de omsettelige enhetene i EUs system med utslippstak og handel (Bjartnes, 2015).

Tiltak 2: CCS og Mongstad

Hvordan evaluerer nordmenn karbonfangst og -lagring som klimatiltak, generelt og i lys av Mongstad-prosjektet? Etter valget i 2013 fikk den avgående regjeringen Stoltenberg mye kritikk for å avslutte støtten til det planlagte fullskala anlegget for fangst og deponering av karbondioksid på Mongstad i Hordaland, og den såkalte «månelandingen» på Mongstad ble beskrevet som en fiasko i media. Påvirker dette folks meninger om karbonfangst og -lagring?

Vi designet et survey-eksperiment i runde 1, like etter at Mongstad-prosjektet ble kansellert (november-desember 2013). Støtten til CCS var som følger, med eller uten Mongstad nevnt:

  • Uten Mongstad: 0,592 (standardfeil 0,0071; n=1 140)
  • Med Mongstad: 0,590 (standardfeil 0,0071; n=1 118)

Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to nivåene. Rundt 30 % svarte at de var «verken positiv eller negativ» til tiltaket. Dette tyder på at det fins mer støtte til enn motstand mot CCS som klimatiltak i Norge. Videre er CCS og Mongstad er sett på som mer eller mindre synonyme, og et flertall av nordmenn har en mening om teknologien.

I andre og fjerde runde ble det kun spurt om støtten til CCS uten å nevne «Mongstad». I runde 2 var støtten på 0,58, noe som knapt utgjør noen forskjell (n=795). I runde 4 falt støtten noe, til 0,55. Dette er 0,04 lavere enn i runde 1, noe som er statistisk signifikant (p>0,99; t=4,2; n=2 676) men uansett en heller liten forandring. Holdningen til CCS i Norge er således stabil og nøytral eller mildt positiv.

Tiltak 3: Justeringer av oljeskatteregimet: Redusere skattefordeler eller skjerpe skatteregimet?

Oljeskatteregimet har vært sentralt for utviklingen av olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Imidlertid har regimet vært gjennom flere reformer. I de senere år har det vært justeringer i friinntekten (revidert statsbudsjett 2013), delvis motivert av et ønske om å dempe aktiviteten og kostnadsutviklingen i sektoren. Blant annet etter oljeprisfallet i 2014 har flere tatt til orde for at regimet bør justeres for å unngå at staten tar for høy risiko (Nordeng, 2014; Jortveit, 2015). Samtidig har aktører som Norsk Olje og Gass advart mot at forandringer i skatteregimet kan føre til redusert forutsigbarhet og at norsk sokkel dermed blir mindre attraktiv for investeringer.

Figur 2 viser gjennomsnittlig støtte til dette tiltaket i befolkningen i 2013, over varierende ordlyd. Støtten til å «redusere skattefordelene» er noe større (0,56) enn til å «skjerpe skattereglene» (0,54). Forskjellen er statistisk signifikant (t=2,3; p>0.95; n=2 249). Denne forskjellen drives i stor grad av Høyres velgere, som i større grad støtter reduksjoner i skattefordeler heller enn et skjerpet skatteregime (0,49 mot 0,43; t=2,8; p>0.99; n=555). Som figuren viser, er forholdet motsatt blant Arbeiderpartiets velgere, men denne forskjellen er ikke signifikant.

Figur 2: Holdninger til skattefordeler/skatteskjerpelser for oljeleting på norsk sokkel, fordelt på parti

Partipreferanse er basert på hva respondentene oppga at de stemte i stortingsvalget 2013.

Hvordan har støtten til dette tiltaket forandret seg over tid? I runde 4 av Medborgerpanelet (mars 2015) stilte vi spørsmålene om endring av oljeskatteregimet igjen. Støtten var nå 0,54; altså mer eller mindre uendret. Andelen som svarer «verken/eller» i runde 1 og runde 4 ligger på rundt en tredjedel (30 %-35 %): et klart flertall har altså uttrykt seg positivt eller negativt om de foreslåtte endringene i skatteregimet.

Effekten av ordlyd er nå også forsvunnet på aggregert nivå. Imidlertid ser vi at blant Ap-velgere er det nå en differanse på 0,045 i fordel av å «skjerpe skattereglene» som er statistisk signifikant på 90 %-nivå (n=285; p>90 %; t=1,7) mens det hos Høyre-velgere er en omvendt men ikke signifikant differensial på 0,036 (n=303; t=1,5). Forskjellen mellom det politiske venstre og høyre er dermed opprettholdt.

Tiltak 4: Fornybar energi

Fornybar energi er generelt populært i befolkningen, med en gjennomsnittlig evaluering på 0,84 i runde 2 og 0,86 i runde 4. Dette kommer nærmest svaret «Positiv» i snitt på skalaen mellom «svært negativ» og «svært positiv.» Mellom rundene økte gjennomsnittlig støtte tilsvarende ett skritt for 13 % av respondentene, noe som er statistisk signifikant om enn relativt beskjedent (p>0,99; t=3,1; n=2 360). Det er ingen stor forskjell på Høyre- og Ap-velgere i denne trenden, ei heller mellom dem som jobber i oljeindustrien og alle andre. Blant dem som stemte på Venstre, Miljøpartiet de Grønne og Sosialistisk Venstreparti er det ingen merkbar økning (støtten var over 0,9 allerede i runde 2).

I motsetning til de andre tiltakene så langt, øker altså støtten til fornybar energi over tid. Gapet i støtte mellom restriktive tiltak (strengere skatteregime, lavere utslippstak) og positive insitamenter (subsidier) er altså blitt videre. Dette er ikke pga. panelutmattelse, altså at mindre positive respondenter forlater panelet over tid, siden både runde 2 og runde 4 ble utført en runde etter nyrekruttering. Den økende trenden bekreftes av en analyse begrenset til de respondentene som fikk spørsmålene i begge runder (n=154).

Figur 3: Trender over tid

Støtte til tiltak over fire runder med spørsmål. For eksperi-menter med delt utvalg er gjennomsnittsverdien av svarene vist. Spørsmål om tilpasning og «geoengineering» ble bare stilt i 2013.

Tiltak 5: Tilpasning

Forslaget om å øke støtten til klimatilpasning fikk en gjennomsnittlig oppslutning på 0,64 (n=2,258) i 2013. Alternativene «noe positiv» og «positiv» var like frekvente med 604 av respondentene.

For å undersøke dybden i respondentenes vilje til å prioritere klimatilpasning ved siden av andre formål, ble dette spørsmålet stilt både med en generell ordlyd og en ordlyd med kostnader eksplisitt tatt med. Uten kostnader nevnt er støtten 0,70 og «positiv» det modale svaret (401 av 1 157 valgte dette). Med kostnader nevnt i teksten er støtten 0,58 og «noe positiv» oftest valgt (327 av 1 101). Forskjellen er altså betydelig: Den tilsvarer et halvt standardavvik eller tre fjerdedeler av et skritt på syvpunktsskalaen, og er sterkt statistisk signifikant (p>99 %; t=13; n=2 258). Ønsket om mer klimatilpasning er dermed til en viss grad begrenset av behovet for prioritering.

Tiltak 6: Manipulering av sollys

Støtten til å blokkere sollys ved hjelp av partikler i atmosfæren har langt lavere støtte enn de andre tiltakene: 0,27. Distribusjonen er bimodal, med 632 (28 %) som svarer «verken positiv eller negativ» og 620 (27 %) som har en «svært negativ» holdning til dette. Svært få (5,6 %) havner på den positive siden av midten.

Oppsummering og konklusjon

Analysen av de seks foreslåtte virkemidlene viser en relativt høy grad av stabilitet i folks holdninger til klimapolitiske tiltak i Norge. Selv om representativiteten i Norsk Medborgerpanel er høy, vil vi ikke her trekke sterke konklusjoner fra de absolutte støttenivåene til hvert enkelt tiltak. Dette er delvis fordi respondentene kan overdrive støtten til foreslåtte tiltak utfra et ønske om å gjøre spørreren til lags, såkalt social desirability (Nederhof, 1985). Imidlertid er denne effekten sannsynligvis lavere i web-paneler fordi respondentene utfører undersøkelsen alene (Holbrook and Krosnick, 2010). I alle tilfelle fastholder vi at sammenligningene på tvers av tiltak, mellom forskjellige ordlyder av samme tiltak og innen samme tiltak over tid er gyldige.

I motsetning til TNS Gallup (2015) setter vi i liten grad klimatiltak opp mot andre potensielt ønskelige tiltak, for så å be respondentene om å velge mellom dem. Ved å velge en skala for hvert tiltak individuelt, heller enn en rangering blant alle tiltak, får vi frem andre funn. Dette gjør det enklere å sammenligne avstanden mellom tiltak, f.eks. i vår studie er CCS og endringer i oljeskatteregimet omtrent like populære, mens blokkering av sollys er svært upopulært og fornybar energi svært populært. Rangering ville ikke fått frem disse effektene på en like detaljert måte.

Vi er også kjent med at svarene på våre spørsmål i Norsk Medborgerpanel kan være sårbare for «hypotetisk bias» (Cummings og Taylor, 1999) siden støtten eller motstanden som uttrykkes ikke får praktiske konsekvenser for respondenten. Dette kan særlig være et problem når det gjelder å uttrykke støtte til formål som ses på som gode av de fleste, f.eks. fornybar energi eller økt klimatilpasning. Denne problemstillingen er grunnlaget for at vi skrev tiltaksbeskrivelsen for klimatilpasning i to versjoner, en som minnet respondenten om nødvendigheten av å prioritere (ordlyd: «… selv om dette betyr at det blir mindre penger til andre viktige formål») og en uten dette. Denne påminnelsen er en nedskalert versjon av det Cummings og Taylor (1999) kaller et «cheap talk script» i sine eksperimenter. Selv om besvarelsen uansett ikke får konsekvenser for respondenten, viser vårt resultat -- i likhet med Cummings og Taylor -- at en viss «hypotetisk bias» finnes. Noen klimatiltak fremstår som et godt emne for å undersøke slike effekter videre i fremtidige studier. Imidlertid er det andre tiltak som passer mindre bra for en slik design, som f.eks. endringer i oljeskatteregimet eller klimamanipulering, siden disse har lave, uklare eller skjevt fordelte kostnader og nytteeffekter som er vanskelige å kvantifisere.

Våre hovedfunn er dermed:

  • Opinionen rundt de foreslåtte klimatiltakene er stabil.
  • Folk foretrekker støtteordninger over reguleringer og reguleringer over skatteskjerpelser.
  • En liten økning i den relative støtten til fornybar energi sammenfaller i tid med oljeprisfallet.
  • Folk vil heller «redusere skattefordeler» enn å «skjerpe skatteregler.»
  • Høyre-velgere er noe mer interesserte i å «redusere skattefordeler» mens Ap-velgere er noe mindre skeptiske til å «skjerpe skatteregler».
  • Karbonfangst og -lagring er synonymt med «Mongstad».
  • Utslippstak er et populært virkemiddel, men folk reagerer negativt på ordet «kvoter».
  • Folk støtter klimatilpasning, men viljen til å betale kan være begrenset.
  • Blokkering av sollys (klimamanipulering) møter solid motstand.

Av de tiltakene vi har undersøkt ser vi at støtte til fornybar energi kommer ut som mest populær etterfulgt av skjerpelse i utslippstak i Norge og EU, og med økt innsats på forebygging og tilpasning på tredjeplass. Skjerpet oljeskatt og CCS kommer nesten likt ut i siste runde. Alle tiltakene kommer ut med en score på over 0,5 i popularitet på en skala fra 0 til 1, bortsett fra klimamanipulering som kommer ut som desidert minst populært med en score på under 0,3. Det siste kan tyde på at tanken på å tukle med været og klimaet, utover det man allerede gjør gjennom store karbonutslipp, virker skremmende på mange.

Når det gjelder fornybar energi, stemmer våre resultater godt med TNS Gallups Klimabarometer og med Gellein m.fl. (2015), i og med at fornybar energi kommer på topp. Imidlertid indikerer våre funn at støtten i befolkningen til både endringer i skatteregimet, det europeiske utslippstaket og til CCS er høyere enn de lave prioriteringene i TNS Gallups undersøkelse kan gi inntrykk av. En årsak kan være at innføring av ny teknologi fremstår som et ukontroversielt tiltak som de fleste kan sette på en topp-tre-liste, mens det hersker mer usikkerhet rundt CCS, kvoter og skatteregler. Medborgerpanelet og TNS Gallup utfyller hverandre dermed ved å bruke forskjellige tilnærminger: Vår studie lar respondentene gi karakterer til alle de foreslåtte tiltakene (inkludert flere som ikke er nevnt her) mens TNS Gallup ber respondentene prioritere et begrenset antall blant en nokså lang liste av mulige tiltak.

Våre resultater stemmer også med andre studier, for eksempel fra USA (Krosnick and MacInnis, 2013), som tilsier at populariteten til klimatiltak av typen støtte til fornybar energi, eller som innebærer utslippsbegrensninger for industrien, er større enn de som innebærer skatter og avgifter.

Ifølge vår undersøkelse er altså opinionen positiv til de fleste av de tiltakene vi ser på, og i tillegg er den generelt stabil. I den grad det er endring, er det til fordel for fornybar energi over de andre.

Satsing på tilpasning er populært men samtidig prissensitivt. Folk ser ikke ut til å gi generelt høy støtte til tilpasning dersom det kommer i konflikt med andre formål, som for eksempel kan være bygging av hus på ønskede steder, eller veier og andre offentlige goder.

Hvilke konklusjoner kan vi så trekke når det gjelder implikasjoner for klimapolitikken? Først og fremst kan vi si at politikerne har ryggdekning i folket for satsning på fornybar energi, og at dette også stemmer godt overens med andre studier som Klimabarometeret til TNS Gallup, Gellein m. fl. (2015) og Krosnick og MacInnis (2013). Utslippstak er fortsatt populært, men det kan virke som folk ikke liker ordet «kvoter». Dette problemet kan kanskje løses ved å øke presisjonsnivået i omtalen av omsettelige CO2-enheter, for eksempel «utslippstillatelser» i kontekster med absolutte utslippstak (som i EU) og heller «sertifiserte utslippsreduksjoner» i sammenheng med den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og andre prosjektbaserte mekanismer.

Referanser

Bjartnes, A. (2015). Det grønne skiftet: Stans Norges veddemål mot klimapolitikken. Frekk Forlag.

Bruvoll, A. og B. Bye (2009). Evaluering av effekter av virkemidler i klimapolitikken. Rapport 2009/48, Statistisk sentralbyrå.

Cummings, R. G. og L. O. Taylor (1999). Unbiased value estimates for environmental goods: a cheap talk design for the contingent valuation method. American Economic Review 89(3), 649–665.

Gellein, M. L., G. Kipperberg og A. V. Risa (2015). Preferanser for norske utslippsreduksjoner versus klimatilpasningstiltak. Samfunnsøkonomen 69 (3), 18–32.

Holbrook, A. L. og J. A. Krosnick (2010). Social desirability bias in voter turnout reports tests using the item count technique. Public Opinion Quarterly 74 (1), 37–67.

Ivarsflaten, E, M. Andersson, S. Arnesen, m.fl. (2014a). Norsk Medborgerpanel runde 1: Data file. Bergen: Ideas2Evidence.

Ivarsflaten, E, M. Andersson, S. Arnesen m.fl. (2014b). Norsk medborgerpanel: Study Documentation.

Johnson, E. og G. F. Nemet (2010). Willingness to pay for climate policy: a review of estimates. La Follette School Working Paper 2010/11: University of Wisconsin-Madison.

Jortveit, A. (2015). Oljeskatten i energiomstillingens tid. Rapport 2015/6, Norsk Klimastiftelse.

Kallbekken, S. og M. Aasen. (2010). The demand for earmarking: Results from a focus group study. Ecological Economics 69 (11), 2183–2190.

Kallbekken, S. og H. Sælen (2011). Public acceptance for environmental taxes: Self-interest, environmental and distributional concerns. Energy Policy 39 (5), 2966–2973.

Krosnick, J. A. og B. MacInnis (2013). Does the American public support legislation to reduce greenhouse gas emissions? Daedalus 142 (1), 26–39.

Nederhof, A. J. (1985). Methods of coping with social desirability bias: A review. European Journal of Social Psychology 15 (3), 263–280.

Nordeng, Ø. (2014). De rødgrønne har administrert en oljeboble i norsk økonomi. Teknisk Ukeblad 8. okt.

Sælen, H. og S. Kallbekken (2011). A choice experiment on fuel taxation and earmarking in Norway. Ecological Economics 70 (11), 2181–2190.

TNS Gallup ( 2015). TNS Gallups Klimabarometer 2015, 7. mai 2015. https://www.tns-gallup.no/document-file1906?pid=Native-ContentFile-File, lastet 11. mars 2016.

Tvinnereim, E. (2014). The bears are right: Why cap-and-trade yields greater emission reductions than expected, and what that means for climate policy. Climatic Change 127 (3–4), 447–461.

Appendiks: Full spørsmålstekst

Felles introduksjon for alle spørsmål: «Vi vil nå spørre etter din mening om en del tiltak som er blitt foreslått for å redusere klimaendringer. Mange eksperter mener at tiltakene nevnt nedenfor vil virke. Imidlertid kan det være strid om hvorvidt dette er gode tiltak å sette i verk. Hvor positive eller negativ er du til tiltakene nevnt her?»

NrÅrKoderOrdlyd
120132015w01_km13_1r4km13a_1r4km13b_1Innskjerpe reglene for hvor mye CO2 industrien i Norge og Europa får slippe ut, ved å kutte i det totale antallet kvoter disse kan bruke
120132015w01_km13_2r4km13c_1r4km13d_1Innskjerpe reglene for hvor mye CO2 industrien i Norge og Europa får slippe ut totalt
220132015w01_km13_3r4km13a_2r4km13b_2r4km13c_2r4km13d_2Satse sterkere på fangst og lagring av CO2 under havbunnen eller jordoverflaten
22013w01_km13_4Satse sterkere på fangst og lagring av CO2 under havbunnen eller jordoverflaten, som f.eks. det såkalte «månelandingsprosjektet» på Mongstad
320132015w01_km13_5r4km13b_3r4km13d_3Redusere skattefordelene for oljeleting på norsk sokkel
320132015w01_km13_6r4km13a_3 r4km13c_3Skjerpe skattereglene for oljeleting på norsk sokkel
420142015w02_km4750_2r4km13a_4r4km13b_4r4km13c_4r4km13d_4Øke støtten til forskning, utvikling og utbygging av fornybar energi
52013w01_km13_7Øke innsatsen for å forebygge skadelige konsekvenser av storm og nedbør.
52013w01_km13_8Øke innsatsen for å forebygge skadelige konsekvenser av storm og nedbør, selv om dette betyr at det blir mindre penger til andre viktige formål.
62013w01_km13_9Forsøke å endre vær og klima ved for eksempel å skyte opp svovelpartikler som blokkerer sollyset