Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 2 2015Tilbake til artikkeloversikt

Hovedspor samt små og store temaer i økonomisk forskning

John K. DagsvikStatistisk sentralbyrå

I forbindelse med en diskusjon i Samfunnsøkonomen (6/2014, 7/2014, 9/2014) mellom Thoresen og Havnes m/fl. (med utgangspunkt i en artikkel i Samfunnsøkonomen (5/2014) av Bø og Thoresen), har Havnes m/fl. en kommentar til en analyse av arbeidstilbud som jeg finner grunn til å kommentere. Det skal jeg komme tilbake til. Men jeg vil også benytte anledningen til å kommentere spørsmålet om «økonomifagets hovedspor» og hva som er store og små forskningstemaer.

Aller først kan det være grunn til å redegjøre for hovedpunktene i diskusjonen i Samfunnsøkonomen. Thoresen og Bø redegjør i Samfunnsøkonomen 5/2014 for et arbeid som de har fått publisert om effekter av skattelistene på skatteunndragelser. I et forsøk på å sette arbeidet sitt inn i et større perspektiv skriver de at deres arbeid føyer seg inn i en tendens som går ut på å lete etter problemstillinger som lar seg analysere ved hjelp av eksisterende data fra såkalte naturlige eksperimenter (også kalt kvasi-eksperimenter). Thoresen og Bø skriver i artikkelen: «det kan innvendes mot denne forskningen at den til tider setter søkelyset på nokså «små» temaer utenfor økonomifagets hovedspor og at resultatene kan være lite generaliserbare. Produksjonen av nye varianter innenfor dette konseptet er imidlertid vedvarende høy, noe som både kan forklares ved at de empiriske metodene er relativt enkle å anvende og å forstå, og at etterspørselen etter slike analyser fortsatt er stor i tidsskriftene».

Dette reagerer Havnes mfl. på, og i en kommentar i Samfunnsøkonomen 6/2014 etterlyser de en presisering av hva som menes med hovedspor, og hva som er små og store temaer i økonomisk forskning. Uten at det antydes eksplisitt, kan en mistenke Havnes m/fl. for å mene at den strategien og de temaene de selv satser på (som i stor grad er basert på redusert form modeller med data fra kvasi-eksperimenter) bør regnes som en sentral strategi og hovedspor. I Samfunnsøkonomen (7/2014) svarer Thoresen på dette. I tillegg til å kommentere spørsmålene til Havnes m/fl. framhever Thoresen (7/2014) også at ambisjonen om å etablere såkalte strukturelle modeller er sentral i økonomifaget. I Samfunnsøkonomen (9/2014) følger et nytt tilsvar til Thoresen fra Havnes m/fl. Her er det tydelig at de er skeptiske til strukturelle modeller. Skepsisen begrunnes med henvisning til blant annet analyser som undertegnede har arbeidet med. De skriver: «…både Aaberge med flere og Dagsvik med flere estimerer statiske modeller for arbeidstilbud basert på norske data. De estimerte arbeidstilbudselastisitene varierer imidlertid betydelig mellom studiene. Hvilke arbeidstilbudselastisiter skal man benytte i simuleringen av norske skattereformer?»

Før jeg går over til å kommentere dette siste spørsmålet vil jeg supplere Thoresens tilsvar om spørsmålet hva som er hovedspor, små og store temaer innen økonomifaget. Uten ytterligere avgrensninger er naturligvis dette et håpløst spørsmål å svare på, fordi det avhenger av subjektive vurderinger av hva som er viktige økonomiske problemer i verden. Men spørsmålet kan gjøres overkommelig ved en ytterligere avgrensning, nemlig hva som er sentrale og mindre sentrale spørsmål, gitt den akademiske tradisjonen innen økonomifaget. Et opplagt hovedspor innen faget er studiet av atferdsrelasjoner til bruk i analyser av hvordan (kontrafaktiske) endringer i rammebetingelser påvirker økonomiske variable. I økonomifaget går det meste av undervisningen ut på å behandle teorier og metoder for å analysere atferd med sikte på å etablere atferdsrelasjoner (strukturelle relasjoner) som kan brukes til kontrafaktisk prediksjon. Dette kan en raskt overbevise seg om ved å slå opp i en hvilken som helst lærebok i mikroøkonomi. Å etablere kvantitative/empiriske atferdsrelasjoner er imidlertid svært krevende og det er svært få publiserte empiriske relasjoner som ikke er kontroversielle.

Som Thoresen og Bø peker på i Samfunnsøkonomen (5/2014), er det for tiden populært å studere temaer som er i grenselandet mellom økonomi og andre samfunnsfag, der hovedpoenget er at en har tilgang på mer eller mindre eksogen variasjon som gjør at en kan dele populasjonen inn «eksperimentgruppe» og «kontrollgruppe». Disse analysene er typisk baserte på redusert form relasjoner. Det gjør dem normalt uegnet for å utføre en rekke sentrale kontrafaktiske prediksjoner. Det er naturligvis ikke noe «galt» og mindreverdig i seg selv å studere slike temaer, og å basere seg på redusert form analyser. Redusert form analyser kan tvert i mot være nyttige, ikke minst som et korrektiv til mer ambisiøse strukturelle analyser, og de kan også brukes for enkelte kontrafaktiske prediksjonsformål. Videre kan det også være nyttig med analyser som tar opp temaer som grenser til demografi og andre samfunnsfag. Men som sagt, gitt økonomifagets karakter og tradisjon, mener jeg denne type arbeider ikke tilhører kjerneområdet i faget.

Ut fra deres kommentar til de omtalte arbeidstilbudsanalysene, er én mulig tolkning at Havnes m/fl. mener at en strukturell tilnærming som hovedstrategi i empirisk forskning er et for ambisiøst forskningsprogram. I så fall vil en måtte gi opp å avdekke økonomiens virkemåte i strukturell forstand. Videre vil den typiske undervisningen i teoretisk mikroøkonomi ha liten relevans for empirisk forskning utover å bidra med rene teoretiske tolkninger av insentivvirkninger, nettopp fordi denne undervisningen er rettet mot å etablere kvantitative strukturmodeller. En alternativ tolkning kan være at Havnes m/fl. tenker seg en strategi som går ut på å satse på utstrakt gjennomføring av analyser basert på data fra kvasi-eksperimenter. Mer presist kunne en i prinsippet tenke seg redusert form analyser basert på gjennomførte kvasi-eksperimenter for alle tenkelige politikk-scenarier, gitt alle tenkelige (referanse-) tilstander i økonomien. Resultatene kunne deretter samles i et enormt tabellverk der byråkraten kunne slå opp i for å finne ut hvordan reformer virker. Det sier seg selv at en slik strategi er fullstendig urealistisk å gjennomføre i praksis fordi mengden av interessante kontrafaktiske analyser, samt tilstander i økonomien, er nærmest ubegrenset.

Det kan virke som om det er en utbredt oppfatning at strukturelle analyser (av for eksempel arbeidstilbud) basert på ulike versjoner av teoretiske og økonometriske spesifikasjoner i prinsippet er «likeverdige» i den forstand at en versjon ikke har mer for seg enn en annen, gitt at de fører til samme tilpasning til data. Dette skyldes trolig at det ser ut til å være en tradisjon som underkommuniserer betydningen av valg av matematisk og statistisk spesifikasjon av modellrelasjoner og det blir ofte antatt at en kan «løse» dette problemet ved å bruke statistiske tester. Det er imidlertid ikke nok bare å ha gode data og avansert økonometrisk metode for å kunne etablere overbevisende strukturrelasjoner. Problemet ligger blant annet i at det i praksis kun er mulig å skaffe data for aktørers tilpasning under et meget begrenset antall alternative rammebetingelser. Det vil derfor ikke være mulig å benytte data til å sjekke (teste) hvor godt modellen vil predikere i mange kontrafaktiske situasjoner av interesse. Dermed blir det desto viktigere at forutsetningene som modellen bygger på er så plausible og realistiske som mulig. Dette er selvfølgelig fremhevet av mange, men kanskje spesielt godt poengtert og oppsummert i Hausman (1992). For eksempel er det tradisjonelle lærebokopplegget for modellering av arbeidstilbud basert på en versjon av teorien for konsumentenes tilpasning med to goder, nemlig fritid og konsum. Når en tenker på hvor komplisert atferden på arbeidsmarkedet er, er naturligvis en slik teoretisk ramme svært stilisert. Her sees det altså bort fra et slikt fundamentalt fenomen som valg av jobb, og at realisert arbeidstid kun er én blant flere attributter ved jobbene (kanskje ikke en gang den viktigste) som aktørene tar hensyn til under sin tilpasning. Videre neglisjeres begrensninger av aktørenes valg gjennom blant annet institusjonelle reguleringer på arbeidstiden og mengden av jobber som er tilgjengelig for den enkelte aktør. Kan en forvente å oppnå overbevisende empiriske struktur-relasjoner med et slikt stilisert teoretisk utgangspunkt?

I mitt arbeid med arbeidstilbuds-modeller (sammen med kollegaer) har det nettopp vært en viktig ambisjon å utvide det teoretiske utgangspunktet og den empiriske modelleringsrammen slik at en kan ta hensyn til (i hvert fall i prinsippet) noen av de momentene som er nevnt ovenfor, og slik at modellen dermed kan sies å nærme seg en mer realistisk representasjon av atferden til tilbyderne i arbeidsmarkedet enn den tradisjonelle tilnærmingen. Det vil imidlertid føre altfor langt å gå nærmere inn på dette i denne sammenheng. Jeg viser til Dagsvik og Strøm (2006), Dagsvik m/fl. (2014) og Dagsvik og Jia (2014) for ytterligere detaljer og diskusjon.

Som sitert ovenfor påpeker Havnes m/fl. at arbeidstilbudselastisitetene gjengitt i Bhuller og Aaberge (2012), (modell 1), avviker fra elastisitetene i analysene som undertegnede har vært med på (modell 2). Den essensielle forskjellen på modell 1 og modell 2 er følgende: For en gitt person tillater modell 1 (mulig) uobserverbar variasjon i timelønn over jobbtyper, mens uobserverbar heterogenitet i timelønn over personer neglisjeres. I modell 2 derimot, neglisjeres (mulig) uobserverbar variasjon i timelønn over jobbtyper mens det tillates uobserverbar heterogenitet i timelønn over personer. Grunnen til at det i Dagsvik og Jia (2014) ikke tillates uobserverbar variasjon i timelønn både over jobber og over personer, selv om det økonometriske rammeverket tillater dette, er at dette medfører store identifikasjonsproblemer. Som diskutert i Dagsvik og Jia (2014) tar begge modellvariantene utgangspunkt i den generelle modelleringsrammen i Dagsvik (1994). Aaberge, Dagsvik og Strøm (1995) var den første empiriske arbeidstilbudsanalyse basert på dette rammeverket og modell 1 er en oppfølging i samme spor. I Dagsvik og Strøm (2006), samt Dagsvik og Jia (2014) ble modell 1 vurdert som mindre realistisk enn modell 2. I tillegg er Aaberges analyser basert på et annet datamateriale enn Dagsvik og Jia (2014). Når modellen er ikke-lineær, slik som her, er det velkjent at samme modell kan gi vidt ulike prediksjoner i ulike populasjoner, avhengig av hvordan fordelingen av husholdningskjennetegn som inngår i modellen er. I Dagsvik og Jia (2014), har vi sammenliknet de to modellvariantene ved å bruke det samme mikrodatamaterialet til estimering og simulering av elastisiteter. Resultatet er for det første at modell 2 tilpasser data bedre enn modell 1 (hvor mye bedre avhenger av hvilket mål for tilpasning som brukes), og for det andre at det ikke er spesielt stor forskjell på elastisitetene. Dette kan tyde på at modell 2 er mer realistisk enn modell 1. Videre viser disse resultatene at forhold som strengt tatt er utenfor modellen har stor betydning. Det jeg spesielt tenker på er hvordan utvalget som brukes til estimering er selektert og hvordan det kontrolleres for populasjonsheterogenitet. At slike valg kan ha stor betydning for resultatene er selvsagt ikke overraskende, snarere tvert om.

En konklusjon en kan trekke er at det ikke kan sies noe særlig om hvor god en strukturell modell er ved kun å basere seg på en overflatisk betraktning som den Havnes mfl. anvender.

Referanser

Aaberge, R., J. K. Dagsvik og S. Strøm (1995): Labor Supply Responses and Welfare Effects of Tax Reforms. Scandinavian Journal of Economics, 97, 635–659.

Bhuller, M. og R. Aaberge (2012): Utviklingen av arbeidstilbudet i Norge. Økonomiske analyser, 5/2012.

Bø, E. og T. O. Thoresen (2014): Skattelister på internet. Samfunnsøkonomen, 5/2014.

Dagsvik, J. K. (1994): Discrete and Continuous Choice, Max-stable Processes and Independence from Irrelevant Attributes. Econometrica, 62, 1179–1205.

Dagsvik, J. K. og S. Strøm (2006): Sectoral Labor Supply, Choice Restrictions and Functional Form. Journal of Applied Econometrics, 21, 803–826.

Dagsvik, J. K. og Z. Jia (2014): Labor Supply as a Choice among Latent Jobs: Unobserved Heterogeneity and Identification. Journal of Applied Econometrics.

Dagsvik J. K., Z. Jia, T. Kornstad og T. O. Thoresen (2014): Theoretical and Practical Arguments for Modeling Labor Supply as a Choice among Latent Jobs. Journal of Economic Surveys. 28, 134–151.

Friedman, M. (1953): The Methodology of Positive Economics. I M. Friedman: Essays in Positive Economics. University of Chicago Press, Chigago.

Hausman, D. M. (1992): The Inexact and Separate Science of Economics. Cambridge University Press, London.

Havnes, T., M. Mogstad og K. G. Salvanes (2014): Skattelister, økonomifagets hovedspor og andre store spørsmål. Samfunnsøkonomen, 6/2014.

Havnes, T., M. Mogstad og K. G. Salvanes (2014): Strukturelle modeller og store spørsmål: Svar til Thoresen. Samfunnsøkonomen, 9/2014.

Thoresen, T. O. (2014): Respons til Havnes, Mogstad og Salvanes. Samfunnsøkonomen, 7/2014.