Utgivelser av Samfunnsøkonomene

Du kan begrense utvalget til høyre

Samfunnsøkonomen nr 1 2011Tilbake til artikkeloversikt

Forskermøtet – 2011

I forbindelse med sitt 75-årsjubileum var Norges Handelshøyskole (NHH) 5–7 januar i år – utenom den vanlige turen – vertskap for det 33. nasjonale forskermøtet for samfunnsøkonomer. Plenumssesjonene og de sosiale sammenkomstene ble arrangert i samhold med fagkonferansen i bedriftsøkonomiske emner (FIBE). Seansen var svært innholdsrik med ca. 300 deltakere totalt. Noe under halvparten av disse deltok på Forskermøtet, hvilket er en dobling fra fjoråret. Det var omtrent 100 arbeider som ble presentert fordelt over 29 sesjoner, mens det var 6 plenumsforelesninger i det hele.

ANDRÉ KALLÅK ANUNDSENStipendiat ved UiO

Jubileumsåret og den kombinerte konferansen ble innledet med velkomsttale av rektor ved NHH, Jan I. Haaland, som redegjorde for NHH’s historie og planene for jubileumsåret. Tabell 1 viser en stor bredde, men også at det var en viss vestlandsskjevhet i antall bidrag fra de ulike institusjonene i år.

Den første plenumsforeleseren var ekspedisjonssjef i Finansdepartementet, Martin Skancke, som var invitert for å snakke om noen av utfordringene som venter statens pensjonsfond – utland (SPU) i fremtiden. Skancke startet med å gå gjennom fondets struktur og arbeidsdelingen mellom Finansdepartementet som eier av fondet og Norges Bank som ansvarlig forvalter. Ekspedisjonssjefen tok også for seg en sentral kritikk som har blitt reist den siste tiden, nemlig hvorvidt en forventet realavkastning på fire prosent nødvendigvis er realistisk med tanke på at fondets avkastning har vært lavere enn dette i hele sin levetid. Skancke mente dog at det er for tidlig å evaluere dette, da fondets investeringer er veldig langsiktige, og han la vekt på at Finansdepartementet anser fire prosent for å være et realistisk anslag på lengre sikt.

Når det gjelder de fremtidige utfordringene til SPU, påpekte Skancke at innskuddene allerede i 2020 vil være mindre enn uttaket. Han understrekte at dette innebærer at fondet vil slutte å vokse i størrelse, men bemerket i tillegg at det heller ikke vil bli noe mindre dersom handlingsregelen følges. Kombinasjonen av en redusert netto tilflyt og det faktum at de fleste av plasseringene er bundet opp lite likvide aktiva gjør det vanskelig å øke eksponeringen i fremtiden. Et alternativ er å sette av penger i dag for å kjøpe mer på lang sikt. I et slikt tilfelle vil avveiningen stå mellom tilnærmet null i avkastning på kort sikt mot avkastningen en vil få på lengre sikt, mente Skancke.

På spørsmål om deler av oljeformuen bør investeres i infrastruktur, svarte han at det ikke er uttenkelig, men at man må ta en ting av gangen – med referanse til den nylige utvidelsen av mandatet til å også investere i eiendom. «Vi kunne jo for eksempel investere i Somalia», skjøt ordstyrer Thore Johnsen inn, til latter fra salen.

En annen fremtidig utfordring for fondet er størrelsen. I dag eier SPU ca. én prosent av alle verdens aksjer, en andel som vil bli større i fremtiden. I tillegg kommer fondet til å være blant de 10 største eierne i alle store selskap i den vestlige verden. «Dette betyr at vi ikke kan fortsette å være gratispassasjerer», kommenterte Skancke.

Etter plenumsforelesningen fulgte to runder med parallelle sesjoner, som hver tok for seg 6 ulike temaer. Mottakelsen ble holdt i Håkonshallen. I denne flotte kongeboligen og festsalen fra begynnelsen av 1200-tallet ventet velkomstdrinker, fingermat og en tale fra ordføreren i Bergen, Gunnar Bakke (Frp).

Den andre dagen startet med én runde parallelle sesjoner, før Viktor Norman holdt dagens første plenumsforelesning. Norman, som hevdet at han hadde fått en telefon av arrangementskomiteen hvorpå de hadde sagt: «Vi klarer ikke å få Giske til å komme, kan du snakke istedenfor? », foredro hovedsakelig om planene knyttet til et nytt forskningsprosjekt ved NHH. Hovedformålet for dette prosjektet er å undersøke kilder til omstilling og vekst. Et sentralt spørsmål i denne forbindelse vil være hvorfor veksten har vært lavere de siste 20-årene enn på 70 og 80-tallet, når forholdene (i alle fall i teorien) lå mer til rette for en høy vekst i den førstnevnte perioden. Andre sentrale spørsmål vil være: Hva skjer med de 25–30 prosent av skoleelevene som ikke gjennomfører videregående skole? Hvor blir det av alle de høyt utdannede som ikke ender opp i de typiske akademiske yrkene? Hvorfor har ikke levestandarden økt mer enn den har gjort, gitt den simultane eksplosjonen i utdanning (økt humankapital) og billig arbeidskraft fra Kina (endrede prisforhold)? Har intelligensnivået blant lavt utdannede steget eller sunket de siste årene? Hva skjer på Vestlandet når oljen forsvinner? NHH-professoren påpekte at forskningsprosjektet vil foregå både som en «jakt i terrenget» (empiri) og «foran peisen» (teori).

Deretter var det tid for Pierre Cahuc, professor ved Ecole Polytechnique i Paris. Cahuc snakket blant annet om hvordan graden av tillit i et land kan påvirke dets økonomiske utvikling og utformingen av velferdsstaten. Han påpekte at det er store variasjoner i rapportert tillit på tvers av land, og trakk frem Norge som et prakteksempel hva angår tillit til andre mennesker og offentlige institusjoner. En implikasjon av de enorme forskjellene i rapportert tillit på tvers av land, er at det ikke finnes noen universell modell for hvordan velferdsstaten bør utformes. Ulike land trenger ulike medisiner!

Cahuc viste også til regresjonsresultater som gir statistisk evidens for at lavere tillit innad i en befolkning øker etterspørselen etter offentlige reguleringer, selv i land hvor innbyggerne har gitt uttrykk for at de ikke har noen spesiell tiltro til styresmaktene. En kan tenke seg at mye reguleringer vil kunne gi grobunn for korrupsjon, som i sin tur genererer økt mistillit blant befolkningen og høyere etterspørsel etter reguleringer osv. På denne måten kan vi forestille oss at noen land ender opp i en likevekt med få reguleringer og høy grad av tillit, mens andre ender opp i en likevekt med sterke reguleringer og mistillit.

Tradisjonen tro, ble det holdt en presentasjon om fjorårets vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Vinnerne var Christopher Pissaridies, Dale Mortensen og Peter Diamond, som mottok prisen for sine bidrag til søketeorien. Hvem kunne vel vært bedre til å holde dette innlegget enn Espen Moen (BI), som selv har bidratt til å videreutvikle Diamond- Mortensen-Pissaridies (DMP) modellen og hadde Pissaridies som veileder under doktorgradsavhandlingen ved LSE?

For å illustrere hvordan selv små søkekostnader kan føre til store forstyrrelser, trakk Moen frem det såkalte Diamond paradokset: Om vi tenker oss at en økonomi består av mange identiske bedrifter, som selger et homogent produkt, vil den vanlige prediksjonen i mikroøkonomisk teori være at prisen blir satt lik marginalkostnaden. La oss nå tenke oss at konsumentene må betale en liten kostnad, ?, for å oppsøke en annen bedrift (dette kan anses som tapt tid, bensinkostnader, bussbillett etc.). Men dette betyr jo at enhver bedrift kan kreve et påslag i prisen, nettopp tilsvarende denne kostnaden. Gitt at alle bedrifter krever en pris lik marginalkostnaden pluss ?, vil de (om vi følger det samme resonnement som tidligere) kunne øke prisen ytterliggere uten å miste noen kunder. Denne prosessen vil fortsette helt til prisen er som kjennetegnet ved monopoltilpasningen. Til tross for at dette er et veldig stilisert eksempel uten dynamikk, viser det på en enkel måte hvordan små søkekostnader kan føre til store avvik fra markedslikevekten. BI-professoren kunne opplyse om at utvidelser av modellen til også å ta hensyn til for eksempel heterogenitet og ryktedannelse (dynamikk) gjør at vi, innenfor denne modellen, beveger oss nærmere markedslikevekten, men selv i slike tilfeller vil ikke prisen være lik marginalkostnaden.

Moen trakk frem søketeoriens brede bruksområde som en styrke: Effekten av økt ledighetstrygd, investeringer i humankapital, konjunkturer, pengepolitikk, diskriminering, boligmarkedet og finansmarkeder er problemstillinger søketeorien egner seg til å belyse, ifølge BI-professoren.

Den andre dagen ble den faglige delen avsluttet med et videooverført plenumsforedrag med John Kay. Fra sitt feriested i Monaco, snakket Financial Times skribenten om kapitalismens fremtid. Han trakk frem den økende oppslutningen om populistiske partier som en stor utfordring både politisk og økonomisk i årene fremover. En bredere og mer helhetlig forståelse av hvordan finansmarkedene og økonomien fungerer, vil være essensielt for å unngå en ny kollaps de nærmeste 5–10 årene, mente Kay. Videre påpekte han at politikerne i fremtiden i større grad må tørre å stå opp mot finansindustrien og investeringsbankene spesielt.

Kay nevnte også likhetstrekkene mellom de økonomiske krisene som har inntruffet i den vestlige verden de siste 20 årene, og understreket at krisene har økt i amplityd. Feilprising av kapitalvarer og aksjer, samt økende spekulasjon, fører til priser som avviker fra sin fundamentale verdi. Når korreksjonen kommer, fører det til en kollaps og økonomisk krise, fortalte han. Den kjente skribenten, og økonomen, påpekte også at verdens finansmarkeder må bli mindre komplekse om vi ønsker å unngå en ny kollaps i nær fremtid, og ga i tillegg klart utrykk for at strukturelle reformer er nødvendige.

Festmiddagen på torsdag ble avviklet i verdige former I Aulaen på Handelshøyskolen, hvor Kristoffer W. Eriksen mottok Forlagenes fagpris (FIBE-prisen), for en artikkel som bekrefter hypotesen om at kortsiktighet hos finansaktører medfører økt risikotaking. Deretter ble den mer prestisjetunge Samfunnsøkonomenes artikkelpris tildelt Hans Olav Melberg, for artikkelen «Animal spirits: Fargerik tomhet?» (se egen omtale).

Den siste dagen besto av nok én runde med parallelle sesjoner, før Bertil Tungodden (NHH) avsluttet det hele med sitt foredrag under tittelen «Samfunnsøkonomi i lab’en». Det viktigste bidraget fra eksperimentell økonomi er i følge Tungodden at den bidrar til å utfordre eksisterende teorier og at den samtidig fungerer som en brobygger mellom økonomifaget og andre fag innenfor samfunnsvitenskapen. Tungodden forsøkte også å ta for seg noe av kritikken som har blitt reist mot slike eksperimenter. Kritikere har trukket frem at deltakerne ikke er representative for befolkningen som helhet (de fleste er studenter), at pengesummene som deles ut er for små, at deltakerne ikke fullt forstår hva det faktiske eksperimentet går ut på og av den grunn svarer de ikke på spørsmålene man ønsker å undersøke, og at en eksperimentsituasjon fører til sosialt press fordi man er under oppsyn.

Tabell 1: Oversikt over antall bidrag fra ulike institusjoner, Forskermøtet på Handelshøyskolen i Bergen, 2011:*
InstitusjonAntall presentasjonerAntall plenumsforedragTotalt antall bidragDifferanse fra 2010
Universitetet i Agder404-2
Norges Handelshøyskole 2722923
Universitetet i Oslo505-1
Statistisk Sentralbyrå404-2
Frischsenteret5050
Norges Bank4040
Universitetet for Miljø- og biovitenskap9095
Universitetet i Stavanger6063
Høgskolen i Østfold2020
BI3143
NTNU4044
Universitetet i Bergen6066
Christian Michelsens institutt2021
Høgskolen i Stord/Haugesund2022
Norsk institutt for landbruksforkning2022
* I tillegg til institusjonene som nevnes i tabellen, bidro også CICERO, Ecole Polytechnique, European University Institute (Firenze), Finansdepartementet, Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Buskerud, Norut Tromsø, Samfunns- og næringslivsforskning, Senter for statlig økonomisk forskning, Trondheim økonomiske fagskole, Transportøkonomisk institutt og Uni Rokkansenteret med et bidrag hver.

Tungodden refererte til forskning hvor det er funnet at mange personer gir ulike svar i spørreundersøkelser og i lab’en. Som et eksempel på dette trakk han frem studier som viser at fengselsfanger og den generelle befolkningen viser lik tillit til andre mennesker når de er i lab’en, men ikke i spørreundersøkelser. Atferdsøkonomen tok til orde for at labresultater er mer robuste og mindre utsatt for målefeil enn spørreundersøkelser, og at en derfor skal være forsiktig med å kun legge til grunn resultater fra spørreundersøkelser i forskningen.

De to arrangementskomiteene fortjener all honnør for gjennomføringen av den kombinerte konferansen, som gikk veldig fint for seg, selv med betydelig flere deltakere enn vanlig. Norges Forskningsråd bør også takkes for å ha bidratt med pengestøtte, som gjorde det mulig å gjennomføre konferansen på en så tilfredsstillende måte. Neste år skal Forskermøtet holdes på Universitetet for miljø- og og biovitenskap på Ås. Sees der!